Viktig å ha trua

Tittel: Årsutstillingen 2020

Sted: Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø

Tid: 17. oktober 2020 – 14. mars 2021

Nesten tusen verk ble sendt inn til Norske Kunsthåndverkeres første juryeringsrunde for Årsutstillingen 2020. Av disse presenteres nå 64 kunstverk på Nordnorsk Kunstmuseum når utstillingen for første gang siden 1981 vises i Tromsø. Årets ansamling av arbeider trekker utstillingen i ulike retninger. Likevel synes det å være en felles tro som holder dem sammen.

Presentasjonen i Nordnorsk Kunstumuseum er klassisk. Kunstverkenes tydelige merking avslører et stort teknikk- og materialmangfold hvor porselen, leire, skinn, stål og en rekke andre materialer står for objektenes fysiske tilstedeværelse. Plasseringen fungerer også flere steder godt. Som i tilfeller der hvor man tydelig ser hvordan de ulike arbeidene forholder seg til hverandre.

Derimot fungerer forsøket på å benytte den korte, trange og avsidesliggende mesaninen i museets andre etasje som utstillingsareal, ikke spesielt bra. Noe det sjeldent gjør. Kunstverk som, ofte urettferdig, bortvises hit får aldri noe mer enn en perifer birolle i utstillingene. Denne gangen er det verk av Philipp Spillmann, Olaf Tønnesland Hodne og Sigurd Bronger, samt Ruta Pakarklyte som har trukket det korte strået.

Syn og berøring

Det taktile står, ikke uventet, sentralt. Flere verk spiller helt tydelig på vårt instinktive behov for å ta på materialene. Som for eksempel Daniela Bergschneiders A moment between, der tekstil og leire nærmest flyter utover gulvet i en lys rosa masse. I katalogen påstås det at: «Gjennom tilskuerens ønske om å ta på verket oppstår det et rom mellom øyet og hånden, som fylles av vår eksisterende kroppslige forståelse». Men Bergschneider er ikke den som lykkes best i å skape slike kroppslige relasjoner, det gjør Linda Morell, som mottok debutant-prisen for sin skulptur Epidaurus i glasert keramikk, stål og tekstil.

Den hule oppreiste formen minner om et forfrosset undertøysplagg med magebelte. Forfrosset fordi det skinnende hvite og glaserte steingodset får det til å se direkte kjølig ut å tre det stramme «plagget» over kroppen. Den beklemte følelsen forsterkes av en kraftig nål som bøyer seg og treffer med stålspissen der du potensielt sett ville hatt det nakne brystet ditt.

I 2020 har synssansen i stor grad tatt over domenet til berøringssansen. Fokus på sammenkoblingen mellom øye og hånd er dermed kanskje mer aktuelt nå, enn noen gang. Likevel er det påfallende hvordan andre sanseregistre i mindre grad aktiveres i utstillingen. I så måte beveger årets jury seg på et kanskje litt for trygt farvann med tanke på hvilke kunstobjekter de presenterer. Et kjærkomment unntak er Trond Anstens R19 og R20, hvor verkets immaterielle tilstedeværelse er vel så viktig som den fysiske.

Raffinerte rester

Eimen som kommer fra Trond Anstens to runde, brune, skiveformede skulpturer som henger på veggen er ikke til å ta feil av. Den slår meg tilbake til barndommen og lange dager tilbrakt på kaia som tungeskjærer. Bilder av store hvite kar fulle av fiskeslo fyller netthinna. Jeg husker hvordan jeg elsket jeg å stikke hendene nedi (med oljehansker, må vite) for å klemme ut innholdet fra magesekkene mens jeg ventet på at båtene skulle komme i land med torskehoder til meg.

Assosiasjonene mine er ikke helt på jordet. Skulpturene til Trond Ansten er laget av torskerester fra isfiskesesongen i 2019 og 2020, noe titlene R19 og R20 også henviser til. Avfallet har Ansten støpt sammen med fiskelim og bearbeidet med skulpturteknisk finesse. Sirklene har fått en glatt, delikat marmoraktig overflate, og uten det immaterielle materialet, lukten, hadde jeg aldri gjettet hva de raffinerte skulpturene var laget av.

Materialet Ansten har valgt seg, er et resultat av tilberedning og menneskelig inngripen. Å sløye fisk – enten det er skjer i en industriell sammenheng eller blant hobbyfiskere – er en del av kulturhistorien fra kysten. Foreningen av natur og kultur sitter dermed som støpt i Anstens to skulpturer. Den runde skiveformen – sammen med tittelen – får meg forøvrig også til å tenke på statistiske kakediagrammer, og kvantitativ informasjon om hvor mye avfall vi produserer. Dermed er sloskulpturene også en snedig henvisning til aktuelle diskusjoner om ressursforvaltning.

Sårbare naturressurser

Ressursforvaltning er forøvrig et gjentagende tema i utstillingen. Og de fleste er, i likhet med Anstens bidrag, av abstrakt karakter. Men på to pidestaller ikke langt unna Anstens arbeider, står et pyntelig unntak. Linda Jansson Lothes figurative skulpturer Finnmarksjonsokblom, Silene involucrata og Skjeggfrynsesopp, Thelephora penicilliata i porselen er utformet som nipsaktige skulpturer, ‘bevart’ i hver sin glasskuppel. Begge viser til plantearter fra Troms og Finnmark som er utrydningstruede på grunn av topografiske endringer, effektivisert jordbruk og forurensning.

Vinneren av Finn Erik Alsos minnepris tar også utgangspunkt i klimaendringer og sårbare naturressurser. Installasjonen Etter tørke av Sofia Karyofilis danner en liten «skog» av hengende sylinderformede skulpturer i tynt hamret kobber, som ser ut til å være nært ved å smuldre opp. Karyofilis benytter den tradisjonelle teknikken korpus og gjennom hennes metallarbeid framkalles en påtrengende sårbarhet som forteller om noe – det være seg kroppslig eller jordlig – som forvitrer rett foran øynene på oss. De gråbrune uthulede «skallene» kan ligne trær hvor det kun er barken igjen, mumifiserte kropper eller et eller annet uttørket objekt som har mistet all livskraft. Til tross for sin porøse karakter oppleves den skulpturelle installasjonen som massiv der den opptar store deler av utstillingsrommet i museets andre etasje.

Teknologikritikk

Særeget for Årsutstillingen 2020 er at juryen har samlet veldig mange kunstnere som jobber materialbasert med møysommelige prosesser og fordypning i gamle tradisjonelle og tidkrevende teknikker, hvorav flere er ukjente for meg. Jeg kan for eksempel ikke si noe sikkert om hvilken teknikk Eyvind Solli Andreassen har benyttet i sin bearbeiding av steingodsleiren for sin skulptur KAR, men det ser unektelig tidkrevende ut med utallige små rullede ‘pølser’ av leire som med synlige fingermerker antyder spor fra repetitivt håndarbeid. Solli Andreassens mørkegrå og skjøre skulptur går forøvrig i god dialog med Karyofilis ‘skog’ som den nervøst balanserer ved siden av.

De mange kunstnernes fordypning i gamle håndverksteknikker kan kanskje ses som et slags bidrag til den stadig pågående teknologikritikken, og muligens et tegn på frykten for miste kontakten med tradisjonelle, utdøende metoder å arbeide på. Det digitale er likevel ikke helt fraværende i utstillingen, men forenes lekkert med det analoge i sammenstillingen av Sara Inga Utsi Bongos to verk: digitalprint av foto på silkeorgansa i Girjiit aldasis/ The light and the dark og det håndsydde verket Just a Pair of Winter Shoes bestående av natur- og håndgarvet skankeskinn av reinsdyr og vokset tråd.

Sterk tro

Med tanke på materialer og teknikk dreier Årsutstillingen 2020 i mange ulike retninger. Tematisk synes likevel mange av verkene å være drevet frem av det samme ønsket om å viske ut skillene mellom natur-kultur/jord-kropp. I så måte er ikke utstillingen spesielt nyskapende. Men det som likevel gjør at den skiller seg ut er mangfoldet av tekniske fordypninger.

Mer enn å vise til utrydningstruede plante- og dyrearter viser utvalget til årets jury mange iherdige forsøk på å holde liv i, og videreutvikle, utdøende arbeidsmetoder. Det forsterker egentlig bare inntrykket av at Årsutstillingen 2020 er fundert på en sterke tro på at det er her, i materialet, og i kunstnerens omgang med det, at natur/kultur-dualismen kan beseires og at forbindelsene virkelig kan gjenfinnes. Og som man sier. Det er viktig å ha trua.

Hilde Sørstrøm

Anmeldelsen er produsert i samarbeid med Se Kunst i Nord-Norge.