Verdien mellom fibrene

Anne Helen Robberstad, opprinnelig fra Haugesund, er nå én av befolkningen på 21 på Langøy, en av Stavangers byøyer. Ferden går fra kai i sentrum til kai på Langøy på et kvarter, og når man trår i land befinner man seg i ganske andre omgivelser enn ellers i den tette trehusbyen Stavanger. Her finner man Stavangers største røsslynghei, jettegryter, spredte trær, svabergkyst og dyreliv – deriblant en flokk villsauer. Robberstad bor her med sin mann, trebåtbyggeren Jon R. Jacobs, i et lite hus med en stor vev i stua – oppstadvev eller grenevev som han har laget til henne. Ulla har hun fått av sin venn bonden, ettersom ingen vil betale for den allikevel. Denne vasker, tørker og spinner hun i påvente av den kommende separatutstillingen i Haugesund kunstforening i 2024.

 Vi møtes på Sølvberget, det offentlige biblioteket i Stavanger, hvor hun jobber som bibliotekar i kunstavdelingen. Et godt utvalg bøker om ull, sau og ulv vs. sau ligger klar på bordet, sammen med ull i forskjellig kvalitet og tilstand som Robberstad har tatt med hjemmefra – i tillegg til en håndtein i tre, som er et av de eldste redskapene vi vet om til å spinne eller tvinne tråd. 

 Den svarte ulla 

Hvordan kom du inn på sau og ull som tematikk i kunsten din?

 – Jeg er ikke låst til å bare jobbe med sau og ull, men temaet fenger meg og jeg har jobba med sau nå i mange, mange år. Det begynte med en utstilling på Hå gamle prestegard i 2013 om sårbarhet i jordbruket. Da lagde jeg syv videoverk, blant annet et med en bonde som driver med sau, og så starta det derfra. Siden den gang har jeg hatt flere prosjekter og utstillinger om sau og ull, blant annet på Kinokino kunstsal i Sandnes, og nå sist med utstillingen Den svarte ulla på Galleri Soft i Oslo i 2022.

 Robberstad rekker meg et hefte fra utstillingen. Det er svart, med grå tråd av håndspunnet ull rundt seg. 

 – Noe av det som fenget meg er ullfiberen, og særlig den pigmenterte ulla. Den svarte ulla, for eksempel – industrien vil ikke ha den ettersom den ikke kan farges. Og hvis en sau er hvit, men har én svart prikk, så er den svart i sorteringa. Derfor får bonden ingenting for den ulla. 

 I arbeidet med utstillingsprosjektet Den svarte ulla tok Robberstad teknologien i bruk for å få innsikt i sauens geografiske bevegelser og vandring i heia over tid. Det gjorde hun ved å følge to spælsau, en brun og en svart, på fjellbeite via GPS-bjeller.

 – Dette ble til verket Vandringen, hvor jeg omsatte koordinatene fra GPS-en til bevegelser ved å trekke linjer mellom koordinatene som så ble UV-printet på bjørkefinér. Så tok jeg i bruk ulla fra sauene til å lage verket Fellen hvor jeg sorterte ulla ved å skille dekkhår og bunnull for så å spinne bunnulla. Av dette vevde jeg en varafell i oppstadveven med håndspunnet tråd som innslagstråd og innslag av dekkhår – en vevd ullfell som vikingene brukte til blant annet båtrye, regnplagg og overbredsel. 

 Så interessen din gikk fra jordbruk til sau og så til ull?

 – Jeg har kanskje mer fokus på selve dyret enn på ulla. Og dernest menneskets forhold til dyr. Jæren er jo et industrielt jordbrukssamfunn som ofte blir kalt matfatet. Det er en sannhet i det, og dyrene blir ofte kalt for produksjonsdyr, noe som er en fremmedgjøring av dyret. Jeg opplever at vi nå begynner å gå tilbake til å bruke begrepet husdyr, noe som er mye mer nært og som passer oss bedre, for rent historisk har vi bodd sammen med sauen siden bronsealderen.

 Alt henger sammen 

På bordet ligger boka «The Sheep People» av Kristin Armstrong-Oma, som handler om nordmenns forhold til husdyr fra tidlig bronsealder av. Boka inneholder blant annet foto tatt av Robberstad.

 – Jeg har noen foto i denne boka som jeg har tatt fra et prosjekt jeg hadde oppe i heia. Sauen var veldig lett å domestisere og bodde rett ved siden av deg i langhusene, og den nærheten til sauen har vi hatt i 5000–6000 år. Det har vært et bånd mellom oss veldig lenge, og sauen har vi avlet opp til å passe de behovene vi har med fokus på de kvalitetene vi ønsker oss. 

 – Og så har du ulik kvalitet på ulla. I dag vil vi ha så mykt som bare det, ikke sant, men ull kan brukes til så mye mer. Jeg ble så overrasket over at den svarte ulla ikke hadde noen verdi at jeg mente at dette bare måtte være en kampsak for bonden – den ulla er vel så mye verdt, selv om den er grovere. Vi har avlet på det beste av sau gjennom tusenvis av år for å tilpasse ulla til menneskelige behov. Og vikingene brukte ulla til disse villsauene, eller gammelnorsk sau, til å lage seil og klær.

 Og til å lage fenalår av også, vel?

 – Ja, det kan du si. Fra gammelt av hadde vi i større grad saueraser som hadde skikkelige instinkter, røffe og tøffe som for eksempel spælsau og villsau, som er gammelnorsk sau. Spælsauen er den som går i fjellet, og så har du villsauen som går langs kysten og beiter blant annet på tang, tare og lyng. Den er litt lettere i kroppen og har fortsatt instinktene i seg, men den dekker kanskje ikke kjøttbehovet vårt like godt. Så da ble det avlet frem en rase som heter Norsk kvit sau (NKS), som er en norsk sauerase som har blitt krysset frem av crossbred-raser fra 1970-tallet og fremover. Da de avlet den frem, så økte de kroppsvekta med nesten 30 kilo. Det er en sinnssykt tung kropp på en sau, og den har også hvit og myk ull.

 Kan ikke svart saueull brukes til klær slik den er? 

 – Jo, absolutt! Setesdalskoftene, de typisk norske svarte og hvite koftene med lus, de er laget av svart ull fra svarte sauer som hadde lysekte svartull, og da holder de på fargen. For det svarte pigmentet er genetisk innlemmet i en sau – det er ikke en fargetilsetning, så det holder seg der annen ull typisk kan blekes av sol. 

 Jeg plukker opp en liten bok fra bordet med et bilde av en sau på fjellet som har stoppet opp midt i tygginga og kikker på fotografen. «En hyllest til sauen. Fortellinga om det lille dyret som bygde landet», står det på forsiden.

 – Den er veldig fin, boka av biologen Anna Blix, forteller Robberstad. – Den forteller om sauen i fjellet og hvordan alt henger sammen. Det er en historie i boka om sommerfuglen prikkrutevinge, som er avhengig av at området blir beita ned slik at den får gode levevilkår og kan formere seg – og slik er dens eksistens avhengig av sauen. Forsvinner sauene, så dør den ut. Det viser at det biologiske mangfoldet er skjørt og at alt henger sammen.

 Sommerfuglen, sauen og mennesket?

 – I Rogaland har vi funnet masse håndteiner med spinnehjul av stein som du kan se på arkeologisk museum. Sauen og ulla og håndverket og vår historie – en kulturarv som ligger så langt inni oss og som jeg synes det er viktig og spennende å forvalte.

 – I dette samfunnet, hvor alt skal gå så kjapt, er dette noe som tar tid, noe du ikke kan jukse deg til. Det er noe mellom menneskehånd og ulla. Jeg har med et sitat i katalogen min av kunsthåndverkeren Anne Karin Jortveit, hvor hun sier så fint at «Innebygget i fibrene finnes koblingene mellom dyr og mennesker». Det sitatet treffer meg så hardt. Og det er det jeg jakter på – innimellom her finnes det, og det er den verdien og sauens verdi som langt overgår det der fenalåret, da.

Kommunikasjon på tvers av artene 

En tidligere nabo på øya og kollega av Anne Helen Robberstad forteller meg at han alltid kunne skille hennes fotspor i snøen fra de andre øyboerne fordi hennes spor var tett akkompagnert av et sett spor av kråketær. Disse stammer fra Kråke-Petter, og han er en fugl som har blitt en følgesvenn av kunstneren. Han følger etter henne når hun er ute og går eller når hun skal ta båten til byen for å dra på jobb.

 – Ja, det stemmer at jeg har en Kråke-Petter. Apropos det, i dag ble han med på ferja mot byen ei stund, før han hoppa av og forsvant. Jeg har en del sånne venner, kjøttmeis, ender og sauer. Og da jeg hadde hund, så gikk kråka etter og nappa hunden i halen. 

 – Jeg synes det er kjempespennende med den nonverbale kommunikasjonen. Du lærer dyrets atferd og språk og prøver å kommunisere på dyrets premisser, det synes jeg er kjempespennende. Med dyr, med dine omgivelser, å sanse og å se. På den måten har du en helt annen kommunikasjon – du må bare knekke koden. Kråker er smarte. Først og fremst er mat et forbindelsesledd, så det starter med å gi litt mat, og så utvider det seg. Nå har jeg fått ei ny venninne på Langøy som er to år. Og hun er glad i «Klåke-Petter», for hun kan ikke si R ennå. 

 – Når kråka sitter i toppen av treet, så gjør jeg sånn med ringen.

 Robberstad demonstrerer ved å dunke gullringen hun har på hånda forsiktig i bordet noen ganger slik at det lager en rapp liten lyd. 

 – Da kommer han og setter seg på gelenderet på kaien. Det demonstrerte jeg for den lille jenta én eneste gang, og dagen etterpå gjorde hun akkurat det samme. Det synes jeg er så fascinerende, at hun tok det så kjapt, at hun med en gang skjønte at slik kommuniserer man med kråker.

 – Jeg synes det er viktig å formidle videre at dyrene er noe mer. At vi kan kommunisere og at det er et dyr som krever verdi. Det skjer noe interessant når du gir dyr sitt eget navn. Alle vet hvem Kråke-Petter er, til og med en av kapteinene spør på båtens høyttalersystem etter Kråke-Petter hvis han ikke har sett at fuglen har fulgt meg til kaien. En gang kom han til og med ned og spurte meg hvor kråka var.

 Til sammenligning finnes det 40 000 kråker som bor rundt Mosvatnet i Stavanger, men Kråke-Petter, som egentlig også bare er ei vanlig kråke, han har en identitet. Han heter Petter, bor på Langøy og er venn av Anne Helen. 

 – Jeg har noen kjøttmeiser, også.

 Hun ler, og fryder seg tydelig over tanken.

 – Jeg har en usaltet peanøtt, og så roper jeg «Polly, Polly», så kommer de og setter seg på fingeren min og følger meg et stykke på veien hjem. Jeg bor jo veldig tett på naturen. Og endene der, de har jeg jo fulgt i 15 år. Alt dette er viktig for meg, det er jo liv – verdien av et liv. 

Bondevelferd er dyrevelferd 

I kunsten din advokerer du både for dyr OG for bonden? 

 – Jeg mener at det er en kampsak, det med den svarte ulla. Det er en ressurs, og ull kan brukes til mer enn klær. Det kan brukes til isolasjon, til dekke, det forskes også på å bruke den til å male opp til pellets til gjødsel, og det er et naturlig brannhemmende materiale. Men nå er det slik at sekken bonden leverer ulla i er mer verdt enn ulla. Nå har jeg fått 32 ullfeller som bonden ikke får noen penger for å levere, men bonden må ha en saueklipper, hen må ha sekker og hen må transportere det.

 Robberstad legger til at hun ser en tendens til endring – at folk i det små nå begynner å se verdien av ull. Det er likevel en lang vei å gå.

 – Jeg savner at vi blir interessert i å spinne, i å farge med naturfarger. Og så må vi for all del ikke glemme hvem det er som sørger for at vi har ull. Bonden må få noe igjen av det gildet, slik legger vi til rette for å få den beste ulla. 

 Hvordan kan vi løse dette, da?

 – Vi må vise potensialet i ulla og at det er en ressurs. Den ulla må de få betalt for, slik at bonden ønsker å avle sauer med god ullkvalitet og å bygge opp ullindustrien og markedet. For nå prioriteres det ikke å avle på selve ulla på den gammelnorske sauen, du får ingenting for den allikevel. Da ser de på andre ting, som om den sauen er en god mor, har god atferd og ikke er så skvetten. Og det er en viktig del, men de glemmer ulla, og da synker ullkvaliteten på sikt. Samtidig trenger også sauen en god ull. Så det henger sammen med dyrevelferd, også. Men bonden må være med på laget, og jeg føler at vi glemmer at det er de som står i det hver dag og som også må få æren for jobben de gjør.

 – Jeg tok for øvrig med en skikkelig møkkete ull til deg.

 Hun drar frem en tett lukket pose med ull, og åpner den opp slik at jeg får lukte på den. Det lukter fårefett så det brenner i nesen når jeg stapper hodet ned i plastposen. Jeg rynker på nesen, og Anne Helen ler så det klinger av den sarte luktesansen min.

 – Mitt nye prosjekt skal jeg stille ut i Haugesund, og da har jeg enda mer rock and roll-ull. Da er det helårsull fra gammelnorsk villsau, som har gått ute i vær og vind hele året.

 Aktivist og ulveforkjemper 

«Bevar ulven» kan sies å være en av de mest polariserte debattene i norsk historie de siste åra. På den ene siden har du sauebønder som mister store deler av flokken sin til ulv, på den andre har du dyre- og naturvernforkjempere som jobber for å fortsatt holde ulven fredet og sikre dens rett som art i norsk fauna.

 – Vi lever jo i en symbiose, vi lever sammen. Det er ikke noen som er mindre verdt enn andre, synes jeg. I min verden. Og selv om jeg er opptatt av sau og ull, så er det ikke slik at jeg hater ulv, noe som man skulle tro er obligatorisk. Der må man egentlig være for eller imot, men jeg mener at det ikke er så enkelt. Jeg har reist tre ganger inn til Oslo for å stå i demo foran Stortinget. Jeg synes det også er viktig.

 Hvis du drar tre ganger helt til Oslo for å stå i en demo fordi det er det du mener, men ikke vil si det – er du redd for at sauebønder ikke tar imot deg hvis du står for standpunktet?

 – Det er der mitt dilemma er, for det kan fort bli misforstått. Med min venn som er sauebonde kan jeg diskutere det uten problem. Oppe i Sirdal er det ikke ulv. De har kanskje en streifulv, men de har ikke den store problematikken og kjenner det ikke på kroppen slik de gjør i innlandet.

 – Men jeg tror de fleste vet hva jeg står for. Jeg har vært på dyrevernkonferansen i Oslo ens ærend, og det står jeg for, jeg gjør det. Og det er et viktig signal å stå i det og å ytre det, men samtidig nytter det ikke med konflikt eller å stå i ytterkanten og skrike til sauebonden, det er jeg ikke interessert i. Forstå meg rett, det er hjertet mitt som står der – foran Stortinget. Men samtale og kommunikasjon er det som er viktig. 

Denne teksten ble først publisert i Kunsthåndverk #1 2023

­