Ull til karding, arkivering og aksjonering

– Her ser dere 123 år gammel ingeniørkunst.

Anders Hauan Løvli viser meg og fotograf Anna Näumann rundt i ullkarderiet i Kåfjorddalen. Sammen med brødrene sine er Løvli tredje generasjon som holder liv i bedriften. Maskinene han viser oss var allerede 50 år gamle da de ble fraktet fra Bodø og hit, til bestefaren og grandonklene hans, i 1954.

– Behovet var jo der. Alle måtte jo ha ull. Når man kunne få kilovis med ull bare på én dag, så var jo det en revolusjon på mange måter kontra det å måtte karre for hånd, sier Løvli om det første leddet i slekta som altså så sitt snitt til å skape sin egen arbeidsplass. Noe de lyktes godt med det. 

En vesentlig forskjell fra bestefarens tid og dagens drift var mengden ull. Selv om ullkarderiet er fylt med sekker av ull når vi er på besøk, forsikrer Løvli oss om at det var langt mer her i tidligere tider. 

– Før gikk jo alle i ull. Da var det fullt med ull hele tida, og det gikk i skytteltrafikk. Men da var det også det man hadde av klær. Det var ikke snakk om å dra til Tromsø for å kjøpe klær. Man strikket selv. Da var det jo fattigmannsklær fordi det var det man hadde nærmest. I dag er det blitt en luksusvare, på en måte. Det er litt som med fisk før i tida, det var jo også fattigmannskost. 

– Men så var ikke kiloprisen så høy da. Mengden har nå gått ned, men prisene på ull har økt. Så vi kan produsere mindre i dag, men samtidig ha samme inntekt. Samtidig har jo vi måttet bygge det opp på nytt. 

Løvli forteller at de ønsker å forandre minst mulig i bygget som er tilpasset ullkarderiet og bygget omtrent akkurat stort nok for å romme maskinene. Fortsatt opptas store deler av arealet av det samme utstyret som har vært her siden oppstarten. I inngangspartiet er det også en butikk, eller i alle fall en butikkhylle og en disk, der de presenterer ulike ullprodukter som de selger derfra eller i nettbutikken. I et siderom skal det bygges om. Blant annet skal det bli et lite kaféhjørne der. De har også planer om å oppgradere ved å legge varmekabler i gulvet. 

– I dag må vi ofte varme opp ulla først fordi den er avhengig av en viss temperatur, forteller Løvli mens han ivrig fortsetter praten. Om arbeidshverdagen sin, om alt man må følge med på, om utfordringer med sauefett, maskiner som må holdes rene og passes godt på fordi det ikke er mulig å få tak i nye deler. Og ikke minst om hvor utrolig viktig det er å ha nærkontakt med ulla. 

– Vi må ha håndkontakt med ulla hele tida for å kjenne at det ikke er noe oppi. At det ikke er noe som klumper, eller i verste fall spiker som kommer fra gårdene. Det er fort at det kan komme en bit fra et sauegjerde eller en ståltråd. Det er jo døden for oss! 

Løvli demonstrerer ved å holde opp og riste i en god klump ull som han forteller er ull fra villsau blandet med litt ull fra norsk kvitsau, eller NKS som han kaller det. Å blande de ulike typene er visstnok et triks for å gjøre kardeprosessen lettere. 

– Ull fra villsau er det ikke så mange som velger å ta imot, for den er veldig variert og som regel veldig vanskelig. Den er grov og feit og har lange fibre som setter seg fast i maskinen. Men vi prøver så langt det lar seg gjøre.

Jeg så det sto hundehår på en sekk her? 

– Ja, vi tar imot all slags typer. Til og med hvis du har hundehår. Denne skal blandes med sau og kardes. Og her er alpakka, sier Løvli før han gir oss en liten leksjon i hvordan de arbeider med farger. 

– Vi satser kun på naturlige farger og blander ut fra grånyanser. Vi legger på mye hvitt og litt svart, og så får vi lysegrått. Eller omvendt, og så får vi mørkegrått. Så det er jo alle de nyanser som bøndene sender inn, da. Det blir mye brunt. I dag er det lite svart, opplever vi. I Norge får man ikke tak i så mye blanding til å bruke i farging. Så når vi har mye mørke bestillinger, så er det jo fort at vi ser litt mørkt på det, humrer han.

– Men mange setter pris på at det er naturlig. Du får aldri en lik batch med samme farger. Hvis du har bestilt ull for to måneder siden og kommer i dag og skal ha samme farge, så kan det hende vi er utsolgt for den batchen vi blandet opp da. Og da er det umulig å treffe på helt den samme fargen. 

Ull til kunst og utdanning

Det er tydelig at det ikke er første gang Løvli gir omvisning, noe han også bekrefter. Det er mye aktivitet på ullkarderiet, der de gjerne kjører to–tre omvisninger i uka og arrangerer såkalte åpne dager med jevne mellomrom. 

Snakker man om ull med kunstnere, håndverkere og duojárer som arbeider i området er det ikke uvanlig at ullkarderiet nevnes, og da alltid med entusiasme. Ann-Rita Karlsen Kristiansen, som blant annet står bak Instagram-kontoen «Votter fra Sapmi», har ved flere anledninger trukket frem den ubehandlede ulla. I følge Løvli får også stadig flere interesse for å strikke med forgarnet, altså direkte på pinnene. 

På kunstscenen rundt om i landet har mange det siste året også fått se ull herfra i aksjon gjennom Marita Isobel Solbergs mange ulike ull-performancer. Et eksempel er performancen Woolwalker, som du også kan lese om i dette nummeret. Selv husker jeg godt lukta av den litt kleimete ulla som dekket et helt rom i Brith Hennie Halvorsens installasjon Så nær under Barents Spektakel 2021. Også den ulla var fra karderiet i Kåfjorddalen. Anders Løvli synes det er stas at det er så mange kunstnere som kan benytte naturulla deres.

– Marita bruker det til scenekunst, det er artig, smiler Løvli. 

Men blant kunstnere, bønder og andre ullentusiaster er det likevel én «kundegruppe» han setter særlig stor pris på å levere ull til, og det er skolene.

– De tar det å jobbe med ull inn i undervisninga. Det er jo veldig bra! Da ser vi jo en fremtid i det. Så når vi får bestilling fra en skole, så prioriterer vi gjerne den.

Eneste i Norge

Uvasket ull krever sitt, og materialet er på ingen måte det enkleste å arbeide med. At det er så mye sauefett i ulla gjør den grov, og det skaper problemer for finmekanismen i de nyere kardemaskinene. Prosessen med kardingen er i det hele tatt både dyrere og mer tungvint når man bruker uvasket ull. Trolig er det hovedårsaken til at det vesle karderiet i Kåfjord faktisk er det eneste i Norge, og kanskje i verden, som driver med uvasket ull. Selv setter de av en dag i uka til vedlikehold og rengjøring av maskinene. 

Men hva er egentlig fordelen med uvasket ull? 

– Mange sier jo at et ferdig produkt av uvasket ull varmer bedre. Om det er innbilning, det vet jeg ikke. Det er veldig lite forskning på uvasket kontra vasket. Men det vi vet er at den er enklere å spinne og bearbeide når du skal spinne for hånd. Når vi karrer den, så er den jo hele tida innsmurt i fettet, så fiberen skades ikke under prosessen. Fettet virker i fibrene og gir smøring.

Løvli forteller at på de større fabrikkene er det ikke uvanlig at ulla mikses med lanolin for å få bedre smøring. Men naturlig lanolin, som man får i uvasket ull, sitter mye lenger i et ferdig produkt. 

– Det er det forsket på. Og med tanke på fuktighet har det mye bedre evne til å ivareta varme. Jeg tror det kanskje er litt der at folk oppdager at det er varmere. 

En motkultur i ullindustrien

Fettet skaper i det hele tatt mye ekstraarbeid, og Løvli forstår derfor godt at det er vasket ull som er å foretrekke i bransjen. Et naturlig oppfølgingsspørsmål blir da hvorfor Løvli likevel har valgt å arbeide på denne måten, når det finnes så mye mer effektive måter å gjøre det på. En viktig grunn er det økologiske aspektet, der det å utnytte ull på best mulig måte, uten å behandle den, har blitt svært viktig for ham.

– Det som skjer i dag er at norsk ull blir sendt til England og blir vasket på vaskeriene der fordi det er rimeligere. Og så blir den sendt tilbake til Norge. 

At det i dag på generelt basis er mer fokus på bærekraft, gjør det selvsagt lettere for Løvli å holde ut i bransjen. I Kåfjord merker de godt hvordan bøndene blir stadig mer opptatt av å utnytte sin egen råvare.

– Det er veldig gøy! Vi får inn masse ull i større mengder fra bønder som lurer på hvordan de kan få mer ut av sauen. For det er jo generelt mye ull som blir kastet. Men vi får jo mange stjerner hos de som virkelig setter pris på bærekraft og kortreist.

I likhet med i matindustrien, der mat farges for å se freshere ut og der frukt og grønnsaker i «unormale» størrelser kastes, finner man også slike holdninger i ullverdenen der ute. På gulvet står en fyldig sekk de har fått inn. På den står det skrevet «Pigmentert». Denne merkinga er et eksempel på nettopp dette. 

– Det vil si at det er svarte dotter. Det er den klassifiseringa som gjøres i Norge i dag på alle ullstasjoner. Det kan være masse hvitt, men er det én svart dott der, så er det pigmentert. Og da taper bøndene på det, for da er det liksom forurenset.

Hvilken kunnskap er det som ligger i denne kulturarven som vi trenger å ha med oss videre?

– Hvis du ser på verden der ute og den industrielle revolusjon, så er jo maskinene her fra den tida. Så det bærer mye med seg. Vi ser jo også at flere yngre velger å ta tilbake tradisjonene som bestemødrene hadde, og det er jo veldig gøy. Det er jo tradisjoner innen husflid som det er viktig å ivareta. Og vi er veldig glade for at vi kan komme med budskapet om bærekraft og å bringe videre den kulturarven. 

En yngre kunstner de har samarbeidet mye med er Ramona Salo. For et par år siden samarbeidet Salo, Løvli og Birtavarre Husflidslag om prosjektet Arctic Wool. Der var målet blant annet å skape større interesse for ull, spesielt blant folk i Nord-Troms. Da arrangerte de aktivitetsdager med spinning, karding, toving, plantefarging og grindvev. Det handlet også om å se hva råvarene kunne brukes til, for eksempel ved å kombinere moderne mote med gamle tradisjoner slik Salo gjerne gjør i sin kunstpraksis. 

– Jeg tror det viktigste vi gjorde var å knytte de eldre i husfliden opp mot oss yngre, og vise at det faktisk går an, sier Løvli, som selv er i tjueårene. 

At de på ullkarderiet sitter på viktig materialkunnskap, bedriver nødvendig kulturformidling og bidrar til å holde liv i viktige tradisjoner, er det ingen tvil om. Løvli er litt beskjeden når det kommer til å trekke frem konkrete eksempler, men innrømmer likevel at han er spesielt stolt av ullkarderiets betydning for Manndalsgrena, som har en spesiell plass innen sjøsamisk duodji. I dag er ullteppet ofte å finne utstilt på veggene i offentlige bygg, men den har røtter langt tilbake i tid. Den veves tradisjonelt med oppstadvev, som er den eldste veveteknikken man kjenner til. Alt garn som brukes i Manndalsgrena skal også være håndspunnet. [1]

– Jeg har flere ganger blitt fortalt at grena ikke hadde bestått uten karderiet, sier Løvli om grena (rátnu på nordsamisk) som nå har hatt uavbrutt vevetradisjon i Nord-Troms gjennom århundrer. 

Fra Kåfjorddalen til Porsangerfjorden

Greneveving er i det hele tatt en viktig tradisjon i Troms og Finnmark, og det siste året har det også være et prioritert felt for Kainun institutti – Kvensk institutt i Børselv. Her har ull spilt en sentral rolle. Siden høsten 2022 har de arbeidet spesielt med å samle inn ull- og vevetradisjoner langs finnmarkskysten, og da rundt spesielt Porsangerfjorden. 

Etter besøket hos Løvli Naturull i Birtavarre ble jeg nysgjerrig på hva Kvensk institutt har interessert seg for i sitt arbeid. Jeg tok en telefon til prosjektleder og museumskonservator Riinakaisa Laitila, som fortalte at målet med prosjektet var å ivareta den kvenske, samiske og norske kulturarven i Porsanger. I dag er det få som behersker teknikkene som i flere generasjoner har blitt brukt i området for å veve grener, vadmel, sjal, bånd og belter. Som en del av innsamlingen har de også sett spesielt på forskjeller og likheter før og etter andre verdenskrig.

– Vevetradisjonen her oppe i nord ble avbrutt av andre verdenskrig, og mye av den materielle kulturarven gikk da tapt. Vi har lite tekstiler, ullprodukter eller håndverksrelaterte gjenstander som er oppbevart fra før krigen, forklarer Laitila, som er i ferd med å pakke ned utstillingen Finnmarks mangfoldige husflid. Ull- og vevtradisjoner som prosjektet resulterte i. Den skal nå videre til Lakselv og Porsáŋggu musea – Porsanger museum – Porsangin museumi, hvor den skal vises fra mai og ut september 2023. 

I utstillingen inngikk det også noen gjenstander fra før krigen. Disse avslører at mye av de samme håndverkstradisjonene har vært i bruk både før og etter krigen. Likevel ser man også flere tydelige forskjeller her. 

– Før krigen var alt hjemmelaget, både vevstoler, grindvever, rokker og karrer og det som ble laget for å bearbeide ull. Etter krigen kom det industrielle. For eksempel trengte man ikke nødvendigvis å karre og spinne ulla selv når man kunne kjøpe fra butikken.

Greneveving før og etter andre verdenskrig

I utstillingen viser de blant annet 10 forskjellige grener som er vevd av sjøsamiske og kvenske kvinner. Blant disse er én fra før krigen. 

– Den er mye smalere enn de andre. Den er også plantefarget, og av hjemmespunnet garn som er grovere enn det de hadde senere etter krigen, forteller Laitila og trekker frem en spesialitet fra Finnmark, nemlig såkalte doble grener som de også har eksempler på. – De er enten vevd dobbelt eller sydd sammen på midten til større grener. Disse store grenene ble brukt som isolasjon over teltduken til goahti [2], som man brukte når man flyttet rein. 

Laitila forteller videre at allerede fra slutten av 1800-tallet begynte samer og kvener å bygge egne flatvever. Porsangergrena, som er vevd med en slik flatvev, er derfor mye større enn det man fikk til med oppstadveven som brukes på Manndalsgrena. 

En viktig forskjell før og etter krigen viser seg også i fargebruk. Etter krigen fikk man industrielt farget garn, mens man før krigen primært brukte plantefarging. Takket være innsamlingsprosjektet har de nå eksempler på dette også. 

Hvilke plantefarger var mest vanlig å bruke?

– I den samiske og den kvenske tradisjonen er sterke farger veldig vanlig. De fikk gulfarge fra bjørkeblad og rødfarge fra kvitmaurerøtter. For å få blåfarge måtte de bruke blåstein og urin. Det kan være noen lavsorter også. Så hadde du de naturlige fargene fra sauen, som var hvitt, grått, brunt eller svart. Disse er selvfølgelig best bevart, mens plantefargede garntyper har falmet litt.

Porsangergrena har gjerne klare farger i gult, rødt og blått. Sterke farger var også vanlig i vottetradisjonen, og som en del av prosjektet har Kvensk institutt samarbeidet med Porsanger husflidslag som i sin tid samlet inn hele 42 forskjellige mønstervarianter til Porsangervotten. 

– Votten i seg selv er naturhvit. Så har du forskjellige mønster som er farget i blått og rødt. Hver familie hadde sitt eget mønster eller en liten variasjon av et felles mønster. Men det geometriske gjentar seg, både på vottemønster og på Porsangergrenene, forteller Laitila tydelig fascinert. 

Ull og familieøkonomi

Fordi det var mye sauer langs kysten, var folk i Finnmark helt selvforsynt med ull, og en viktig del av prosjektet har vært å belyse betydningen ulla har hatt for familieøkonomien. Der har de sett særlig på kvinnenes innsats fra 1700-, 1800- og 1900-tallet. 

– Man drev med kombinasjonsbruk her ved kysten i Finnmark, der det var sesongbasert fiske. Mennene dro på fiske til Lofoten eller til Honningsvåg og til holmene rundt der. De var borte i lengre perioder av året, og da tok kvinnene seg av alt av gårdsbruk og gjorde alt arbeid med barn og eldre i familien. De tok seg av dyrene, potetlandet og det daglige fisket i fjorden der de hentet mat til familien. I tillegg til dette bearbeidet de ull. De vevde og vevde og vevde. Det var den største inntekten til familien. På den tiden var ikke penger så viktig, og man byttet heller sine produkter mot det som andre hadde. Mot reinkjøtt, reinskinn og så videre. Kvinnene og deres innsats i økonomien var veldig betydningsfull. Grenene, som fjellsamene ville ha, var store verdier på den tida, og håndverk var høyt verdsatt. Det var snakk om overlevelse på vidda. Du skulle ha ullsokker, votter og vadmelsundertøy for å holde deg varm. Alt dette var helt avgjørende for å overleve, for alle i familien. 

Mesterveverne 

Arbeidet de har gjort i prosjektet har ført til at de nå har et godt bilde av hvem disse sentrale kvinnene som opererte i området rundt Porsangerfjorden var. I tida fremover planlegger de derfor å løfte frem noen av disse «mesterveverne» som blant annet lærte bort vevetradisjonene. Som eksempler trekker hun frem Nanna Persen og Anna Johnsen.

– Nanna var sjøsame fra Stabbursnes, på vestsiden av Porsangerfjorden. Hun ble over 90 år gammel, og hun elsket å veve! Hun har gitt veldig mange intervjuer, og i Finnmark var hun godt kjent for sine vevde grener som hun vevde i sitt hjem. Hennes spesialitet var Porsangergrena. I dag henger en av hennes grener permanent i Porsanger rådhus. 

– På den andre siden av fjorden var det Anna Johnsen. Hun var kven, og på lik linje med Nanna lærte også hun bort kunsten å veve til veldig mange. De damene som ennå kan veve i dag har gjerne sittet ved siden av Anna sin vevstol, sier Laitila før hun engasjert forteller videre om et helt spesielt funn som viser hvor viktig ull og veving var for familieøkonomien. 

– Dette er spennende, altså. Vi fant en gammel vevstol som hadde tilhørt Anna Johnsen. Den er fra før krigen og veldig slitt. Det er en hjemmelaget flatvev med lokal furu, trekiler, trenagler og hjemmesmidde jerndeler. Ingen skruer. Ingen moderne deler. Helt hjemmelaget. Smiing var kvenenes spesialkunnskap i området, og denne veven er et kunstverk av kvensk håndverkstradisjon, sier Laitila om veven, som er laget av Palon-Pederi, eller Peder i Brennelv. 

– Anna sin familie hadde gravd den ned under en møkkhaug ved potetlandet for å unngå at den ble brent under krigen. Tyskerne fant den ikke, og da de kom tilbake til branntomten, rett etter krigen, ble den tatt opp igjen for å veve ullprodukter til å holde seg varm i hjemmet. Anna vevde med den samme veven, hele sitt liv, helt til veven kom til en arving av henne da hun døde. Hun som hadde den etter Anna sa at den var skeiv og vanskelig å veve med, men hun vevde likevel alt med den gamle vevstolen. Det er noe magisk med en sånn vevstol som er så gammel og så mye brukt. 

Ull som felles faktor

Det er ingen tvil om at dette har vært et givende prosjekt å arbeide med for Riinakaisa Laitila, som snakker engasjert og muntert gjennom hele samtalen. Hun er spesielt glad for at dette fokuset de har hatt på ull har gjort det mulig for henne å løfte frem både samiske og kvenske tradisjoner. For henne er det viktig å vise dem sammen, selv om hun vet at mange er skeptiske til akkurat det. 

– Jeg synes de snakker med hverandre, de skallebåndene og de grenene som er vevd av kvener og samer. Men du kan bli litt forvirra, ikke sant? Hvem sin tradisjon er det egentlig? Men de eksisterte samtidig, og derfor vil jeg også vise dem parallelt. Jeg vil løfte dem begge. Vi har jo Finnmarksbunad og de forskjellige samiske og kvenske draktene. Alle har en felles faktor, og det er ull.

Grenen har naturlig nok fått en viktig rolle i prosjektet, og Laitila understreker at selv om de har arbeidet med Porsanger-området og grenetradisjonen der, så kjenner hun også godt til Manndalsgrena. For henne er greneveving som tradisjon et springbrett for å fortelle vesentlige deler av historien som ikke har fått plass i tidligere historiebøker, som jo som oftest er skrevet av menn.

– Vi hører ofte at «her er en grene», og så hører vi ikke mer om det. Men jeg stopper foran hver eneste grene. Jeg ser på bredden og jeg tenker på den damen som først har bearbeidet all ulla. Som har farga og vevd og, ja, ikke sant, den utrolige historien bak! Den lange historien med veving, og hvor viktig det var for overlevelsen. Den er veldig underkommunisert, synes jeg, sier Laitila.

Duojáren, kunstneren og aktivisten Márjá Karlsen

En av stadig flere unge kunstnere som er opptatt av greneveving, er kunstneren og duojáren Márjá Karlsen. Karlsen studerte ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) i 2022, og arbeider hovedsakelig med vadmel og sjøsamiske vevetradisjoner, samt til dels også tradisjoner fra Karesuando (svensk side av Sápmi), hvor hennes familie kommer fra. I april 2023 deltok hun under Norwegian Crafts Symposium Abundance på galleri F 15 i Moss. Her fikk vi blant annet høre om hennes nære forhold til rátnu mens hun viste bilder av en Manndalsgrene som hun selv hadde vevd. Det er ingen enkel sak. 

– Det er veldig strengt. Man må spinne sin egen ull. Og, det er også regler for hvordan du skal spinne ulla. Det er dessuten tre ulike typer garn man må lage. Og jeg er stolt av å si at jeg har gjort alt dette. 

I likhet med Riinakaisa Laitila interesserer også Karlsen seg for historiene bak grenene. Men for Karlsen er det hovedsakelig historiene vi ikke har tilgang til lenger som står i fokus. I innlegget sitt fortalte hun om hvordan man i dag vet at hver bord – til tross for å utgjøre et tilsynelatende enkelt mønster – inneholder koder og fortellinger som før i tida ble videreformidlet muntlig mellom generasjonene. Veveteknikken er bevart, men som følge av fornorskningen som den norske stat har påført samene og samiske samfunn, kan man ikke lenger lese historiene som skjuler seg i de ulike mønstrene. Det er en stor sorg for den unge kunstneren. 

– Jeg kan ikke fortelle hva den helt sorte linja eller den svarte med grå stripe i seg betyr. Det er utrolig deprimerende. 

Ull som protestmiddel

Ved flere anledninger har Márjá Karlsen tatt i bruk ull og veving som protestmiddel. Da hun i 2022 deltok i protestaksjonen i Repparfjord, bestemte hun seg for å holde kurs i båndveving og vevde kommagbånd på stedet under den 100 dager lange aksjonen. I år var Karlsen også blant aktivistene som startet Fosen-aksjonen ved Olje- og energidepartementet (OED). Sammen med en rekke medlemmer av Natur og Ungdom og Norske Samers Riksforbund aksjonerte hun mot at vindkraftanlegget på Fosen i Trøndelag fortsatt er i bruk til tross for at høyesterettsdommen 500 dager tidligere (og nå langt flere dager) hadde slått fast at anlegget strider med urfolksrettigheter. Også da ble det veving. 

– Greia med veving er at det også er en veldig god måte å ta opp plass på, sa Karlsen på symposiet mens hun viste frem et bilde der de dannet et slags gjerde av ulltråder som de vevde inne i departementet. Det brakte frem mye latter i salen. 

Men veving er fullt alvor for Karlsen. – Veving er en motstandsbevegelse. Det er motstand i hvert sting, hvert innslag og hver renning, sa hun, og la til at det gjelder uansett om hun sitter hjemme og vever eller gjør det som del av en protestaksjon. 

– Fordi, det er ikke meningen at jeg skal kunne dette. Hvis staten hadde fått det som de ville, så hadde ingen visst hvordan man gjør dette. 

Det er tydelig at den unge kunstneren bærer på mye sorg og sinne, og hun innrømmer at arbeidet hun gjør er en måte å få ut aggresjon på. Men det har også blitt en måte å samle styrke på. Det er også mye kjærlighet i det, understreker hun. 

– Det er kjærlighet og omsorg for vårt samfunn i dag og for de som kom før oss. Det er også et kjærlighetsbrev og en erklæring til de som kommer etter oss om å ta vare på disse tradisjonene.

I 2022 var Márjá Karlsen festivalkunstner på Riddu Riđđu Festivála, der hun både stilte ut tekstiler og gjorde en performance med stamping av vadmel. I 2023 skal hun fylle hele galleriet hos Davvi álbmogiid guovddáš/Senter for nordlige folk. Er du i området, anbefales også et besøk til Løvli Naturull i Birtavarre. 

Fotnoter: 

1: Les mer om Manndalsgrena på nettsidene til Manndalen Husflidslag: https://manndalen-husflidslag.no/2005/09/04/manndalsgrena/ 

2: Goahti (gamme på nordsamisk) kunne ha forskjellige konstruksjoner og være tekket lett med teltduk eller tungt med torv. Bealljegoahti (buesperrekonstruksjon) ble om vinteren tekket med ulldekke, en rátnu. Les mer i Sjølie, Randi (2016), Byggeskikk i Sápmi, ČálliidLágádus (ForfatternesForlag), side 36.