Rematriering i ull og silke

Anmeldelse

Utstilling: Outi Pieski - Selected Works

Kunstner: Outi Pieski

Kurator/produsent: Anna Kristiansen/Festspillene i Nord-Norge

Sted: Galleri Nord-Norge, Harstad

Tid: 25. juni - 2. juli 2022

Fotoinstallasjoner, duodji og dans forteller historiene til det forbudte ‘djevelplagget’ Ládjogahpir under Festspillene i Nord-Norge. De til dels mørke historiene er uten tvil viktige å løfte frem og burde være godt egnet for utstillingsformatet. På Galleri Nord-Norge reiser det seg likevel et åpenbart spørsmål: tar utstillingen plass nok? 

Tekst av Astrid Fadnes

Med sine svære vegg- og gulvflater, høyreiste mesanin og rause lysinnslipp, står den utstilte kunsten lett i fare for å bli slukt av arkitekturen i den ombygde svømmehallen[1] i Harstad. I årets festspillutstilling Outi Pieski – Selected Works er det altså et omstridt hodeplagg for kvinner som har fått i oppgave å fylle gallerirommene. Utstillingen er en del av forskningsprosjektet Máttarahku ládjogahpir – Foremother’s Hat of Pride, hvor kunstneren Outi Pieski sammen med arkeolog Eeva-Kristiina Nylander (tidligere Harlin) utforsker den samiske hornlua som gikk fra å være utbredt, til å bli forbudt, glemt og nær forsvinne på 1800- og 1900-tallet. Gjennom fotografier, tapeter med foto-kollasjer, et videoverk, naturmaterialer og modeller av nye utgaver av hornlua, går verkene bokstavelig talt i sømmene etter hva lua har vært, er og kan være. Prester hevdet at djevelen bodde i lua, men som sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen spekulerte i, under sin tale på den offisielle åpningen: kanskje den egentlige grunnen var at den ble betraktet som for sexy?

Fra repatriering til rematriering 

I 1. etasjens hovedrom brer utstillingens hovedverk seg ut: The 47 Most Wanted Foremothers (2019), består av portrettfoto av 47 hornluer som overlevde forbudstiden. De framstår som en samlet enhet: hengende tett i tett i svarte, kvadratiske rammer gir verket et enhetlig uttrykk. Samtidig gjør fotografienes bakgrunn i sterke farger i gult, blått, rosa og grønt, at hornluene også framstår som klare, individuelle karakterer. De sterke fargekontrastene gir assosiasjoner til popkunst og vekker nærmest de gamle, slitte luene til nytt liv.

Pieski og Nylander har sporet dem opp og i utstillingsbrosjyren følger informasjon om hver og en av dem: hvilket museum de eies og forvaltes av, fra hvem de er kjøpt og donert. De fleste har opphav fra de nordligste delene av Sápmi i Nord-Norge og Finland, og enkelte dateres helt tilbake til slutten av 1800-tallet. Ládjogahpir har vært en del av tilbakeføringen – repatrieringen, av samisk kulturarv, blant annet gjennom prosjektet Bååstede[2] i Norge, men mange befinner seg fortsatt på museer langt fra sine opprinnelige hjemsteder. I dag har hornlua likevel begynt å ta plass igjen. «Jeg blir alltid ekstra styrket når jeg har den på», sa sametingspresident Silje Muotka, som er en av dem som har begynt å ta hornlua i bruk. 

Mens repatrieringen skriver seg inn i en større global fortelling knyttet til dekolonialisering, er det i utstillingen rematrieringen som er det sentrale. Pieski og Nylander selv beskriver rematriering som en ‘likestilt resosialisering av kulturelle eiendeler inn i samfunnet’. Det handler ikke bare om å ta den i bruk, men også om samtidig å løfte fram det den eldre samiske kosmologien hvor likestilling av kjønnene står sentralt.  

Skjørt av røtter

Det første fotografiet i verket The 47 Most Wanted Foremothers, avbilder hornlua som tilhøre Outi Pieskis egen oldemor. I resten av utstillingen er hennes to tvillingdøtre Brit og Katja Haarla så avgjort også til stede: ett fotografi av dem hver er bearbeidet, duplisert og montert som tapeter i ulike deler av utstillingsrommene. Det ene i svart-hvitt og rosa og hvitt, der hun hviler hodet og hornlua mot lyngen. Kanskje lytter hun etter sine formødre? I det andre bildet er det sterke farger, saturert gult og rødt, søsteren inntar her en tilbakelent posering med et hevet blikk. 

Det må ha vært fristende å la fototapetene dekke alle de store veggflatene i galleriet. At det likevel kun er deler som dekkes, fungerer likevel godt som et kuratorisk grep nettopp fordi de kun punktvis markerer hjørner eller mindre flater, der de tidvis brer seg ned fra vegg og over gulvet, og dermed lar de enkeltstående verkene ta plass. Det er nødvendig. 

Nederst langs kanten på det detaljrike verket Goddess Juoksáhkka at Liŋkin Marsh (2014), har Pieski montert holbi – den nedre kanten på sommerkofta. Malestrøkene i svart og hvitt avbilder et komplekst rotverk i et viddelandskap som nærmest «løfter på skjørtet» og avdekker det som ser ut som ramsalte, brutale bølger. Verket krever et blikk fra ulike avstander, der tekstile detaljer møter syltynne penselstrøk i et opprivende og samisk landskap. 

Døtrene Birit og Katja Haarla opptrer ikke bare på tapetene, men også som dansere i Guhte gullá / Here to hear (2021), en videoinstallasjon med lyd av Mari Boine og Tuomo Puranen. I deler av verket danser de sammen, iført hver sin hornlue, og gjennom dans formidler de både blyghet, utforskning av seg selv og hverandres bevegelser. Lyden som følger verket, blør ut i alle utstillingsrommene. Mens fototapetene forbinder utstillingsrommene sammen visuelt på en leken måte, tilfører Boines sterke stemme et felles alvor og en slags opphøydhet til utstillingen. 

Trekke trådene

Den åpenbare forventningen om å kunne ta i syne en av de opprinnelige hornluene innfris dessverre ikke. Dette veies imidlertid ettertrykkelig opp av de mange utstilte modellene av Pieskis egensydde luer: vrengt, halvsydd, liggende i montre, utstilt på modeller, dekonstruerte. Dermed kommer også Pieskis erfaring som duojar fram i utstillingen. Blikket festes særlig ved en hodemodell der lua er knyttet på som en enkel hette i rød ull – en variant enkelte skal ha benyttet seg av i forbudstida, mens selve hornet, «djevelen», er løsrevet og ligger på bordet ved siden av. Nedstrippet og maktløs står den bare hetta igjen. 

To komplette utgaver av hornlua troner på hver sin motstående pidestall i mesaninen i galleriets 2. etasje: Litna máttaráhkku / The Light Weight of the Foremother (2021) og Lossa máttaráhkku / The Heavy Weight of the Foremother. De står oppstilt, henholdsvis med et «hode» av reinlav og det andre av stein. Den lett gjenkjennelige, tradisjonelle hornformen og det røde ullstoffet, kontrasteres med mer moderne silkebånd. Litna máttaráhkku / The Light Weight of the Foremother omkranses av et bånd som i seg selv bærer sterke motsetninger: det rosa silkestoffet har et mønster av gulldekor og tykk, grå kjetting, til forveksling lik (eller kanskje det er?) Guccis silkestofftrykk. Samtidig er det nær umulig å se kjetting avbildet i samisk kontekst uten å la tankene trekkes til Altakampen, eller for så vidt den nyere kampen om Repparfjorden, hvor aksjonistene lenket seg sammen i jern. Detaljen gjenspeiler utstillingens styrke i å trekke trådene mellom det historiske og det moderne, det eksklusive og det brutale – mellom det lette og det tunge. 

I Outi Pieski – Selected Works ligger den mørke historien som et bakteppe, mens det er hornluas utforming og kontrasterende detaljer som bærer utstillingen. Kanskje er det nettopp det sexy utseendet til ládjogahpir, med sitt stramme, framskutte horn, sterke farger og lekne pyntebånd, som gjør at utstillingen til det fulle evner å fylle de store salene. 

Teksten er publisert i samarbeid med Hakapik.no som vil publisere anmeldelsen på nordsamisk senere i sommer/høst.

Fotnoter:

[1] Harstad samfunnshus og svømmehall er fra 1958 og ble tegnet av «Norge-Norge-arkitekten» Jan Inge Hovig. A3 arkitektkontor står bak ombyggingen til galleri, Galleri Nord-Norge, ferdigstilt i 2001.

[2] Bååstede er et prosjekt som ble startet i 2012 for å tilbakeføre samiske gjenstander fra Norsk Folkemuseum og Kulturhistorisk museum til seks samiske museer. Selve ordet «bååstede» betyr «tilbake» på sørsamisk.