Portrett av en kvinne med rier

Jeg har blitt fortalt at landets kunsthøyskoler hvert år mottar minst én opptaksprøve som inneholder arbeider basert på en video av søkerens fødsel. Likevel kan jeg telle på én hånd hvor mange kunstverk jeg har sett som tar for seg fødsler. Faktisk strever jeg med å komme på flere enn det arbeidet denne anmeldelsen blant annet skal handle om. 

En gigantisk affære

Elise Storsveens utstilling, Hetebølgene, tar for seg kroppslige erfaringer knyttet til det å være ciskvinne. I likhet med Gustav Vigeland presenterer hun ulike faser av et livsløp, og hun gjør det med en leken letthet og lave skuldre. Utstillingen består av tre tekstilarbeider i store formater, fordelt over tre rom. Fargene en spreke og innbydende, formene forenklede og nærmest naivistiske, og formatene er store. 

Fødselen (2022) fyller en langvegg og skildrer nettopp dette – en fødsel. En liggende kvinne fyller hele veggen, der hun ligger på en bakgrunn av et sort og hvitt rutenett. Faktisk ser det litt ut som et fotballmål. Arbeidet er fremstilt ved bruk av applikasjon, fargene spenner fra metallisk glitrende rosa, neongult og saftig oransje til sort og hvitt. 

Den gravide kroppen er ikke akkurat et yndet motiv i kunsthistorien, i motsetning til den ikke-gravide, unge kroppen som er godt representert på kunstmuseer verden over. I disse bildene er kvinnekroppen ofte fremstilt gjennom et mannlig blikk, som jo blir litt utilstrekkelig i lengden, for ikke å si kjedsommelig. Med utstillingen på Vigelandmuseet bidrar Storsveen til et utvidet blikk på hva det vil si å ha en kvinnelig kropp. Hennes fremstilling av en fødsel er en gigantisk affære. Fire hender strekker seg ut over hodet, brystene peker i hver sin retning og tre bein bøyer seg i andre enden.

I rommet ved siden av henger Mellomrommene (2018–2022), også dette fremstilt ved applikasjon. Bildet henger midt i rommet, og kan ses fra begge sider. Fargene her er noe mørkere, og gir et mer dunkelt uttrykk. Paletten består sort, rosa, lys fersken, sjøgrønn og midnattsaktig blå. Storsveen har brukt litt ulike teknikker i innfargingen av fibrene, for eksempel batikk. 

Mellomrommene består av tre skikkelser som ser ut til å være i en kamp mot hverandre og maskineriet som omgir dem. Det kan minne om introen til Charlie Chaplins Modern Times (1936), og motivet ligner litt på en filmrute, med små firkanter oppover langs hver kant. Arbeidet, som ble påbegynt i 2018, skildrer – så vidt jeg kan se – ikke en direkte kroppslig tilstand i like stor grad som de øvrige verkene. Verket sklir likevel fint inn i helheten. Jeg får en fornemmelse av noe truende, som i de lange, sakselignende hendene til den ene skikkelsen og den generelle hinderløypestemningen som preger arbeidet. Nederst i det ene hjørnet ser det ut som om det ene beinet er fortært av et tannhjul, og øverst i et annet hjørne står en håndflate for seg selv og vinker til Hannah Ryggen.

Historier om å ha en kropp

Tittelverket Hetebølgene (2022–2023) henger litt for seg selv i den andre enden av museet. Her er det fem mildt tredimensjonale skikkelser bygget opp av vatt, dekket med mørkt tekstil og til slutt malt i variasjoner av blått, gult og oransje. Til sammen dekker også disse hele veggen – noen strekker seg høyt mot taket, mens et par ikke er høyere enn meg selv. De kan faktisk ligne litt på fargelagte Michelin-figurer. Kroppene er delt inn i ulike geometriske former – en består av linjer, en annen av ruter og en tredje av sirkler inni sirkler, som på et topografisk kart. Storsveen har markert ulike punkter på skulpturene med farger og former, og resultatet er ikke helt ulikt kartene meteorologer bruker for å beskrive hetebølger om sommeren. Hadde det ikke vært for de tre brystene på den ene og de to hodene på en annen, ville de også lignet litt på en plakat over menneskekroppen som typisk kan henge på et legekontor eller i et klasserom.

Det er alltid forfriskende å se utstillinger hvor arbeidene ser ut til å aktivt være jobbet frem, med alt det innebærer av hodets og henders muligheter og begrensninger, heller enn planlagt og kjølig utført. Storsveen er en presis kolorist med god materialforståelse, men viser likevel at kunsthåndverket er mer enn bare teknikk og materialer. Gjennom søm og tekstil forteller hun historier om å ha en kropp, nærmest fra vugge til grav. Kanskje er tekstilkunsten et særlig egnet sted for nettopp dette. Vigelands steinhugde arbeider i rommene rundt står i hvert fall som en solid kontrast til de bevegelige og noe tvetydige bildene til Storsveen.

Deilig breialt

Utstillingen på Vigelandmuseet kommer nesten som bestilt i en tid preget av intens debatt om helsetilbudet her til lands, med et særlig fokus på eldreomsorg og fødetilbud – enten det er snakk om high end-fasilitetene på ABC-klinikken i Oslo eller nedbyggingen av lokale tilbud i distriktene. I lys av dette fremstår Storsveens billedspråk som forfriskende og deilig breialt, til tross for at fødsler og aldring er blant livets mer sårbare erfaringer. 

Jeg drister meg til å påstå at alle som har tilbragt tid på et legekontor, for eksempel avkledd i påvente av en celleprøve, har kjent på en følelse av at det er noe pinlig over det å ha en kropp. Den storsveenske kroppen ser ikke ut til å lide av en lignende form for skam eller sjenanse, slik vi kjenner den fra legekontoret eller fra Munchs Pubertet. Snarere er de humørfylte og på ingen måte redde for å fylle rommet. De friske fargene og det lune abstraksjonsnivået bidrar til følelsen av at aldring, kvinnekropp og livets gang ikke trenger å være en gravalvorlig affære.