Ord, tråd og hender

Store ånder, skjønnhetsåpenbaringer og kraft fra poesien er blant emnene Synnøve Anker Aurdal (1908–2000) snakker om i en av de to filmene som ble vist i den store retrospektive utstillingen på Astrup Fearnley Museet i år. I dokumentaren siterer hun den kjente finlandssvenske poeten Edith Södergran (1892–1923), som i et dikt skriver: «Jag såg skönheten. / Det var mitt öde! Däri ligger allt.» Anker Aurdal fant gjenklang i disse ordene da hun skulle beskrive sin egen fascinasjon og tiltrekning til vevekunsten, som hun først møtte som barn på Maihaugen på Lillehammer.

Anker Aurdal brukte poesien flittig i sin kunst; i flere av verkene er diktstrofer faktisk flettet inn. Ifølge direktør Solveig Øvstebø, som har skrevet et kort forord til utgivelsen Dikt til Synnøve Anker Aurdal, er nettopp det noe av grunnen til at Astrup Fearnley Museet har villet sette verkene hennes i forbindelse med samtidspoesi. Diktboka, som er utgitt av museet, inneholder dikt av åtte norske poeter. De fleste tilhører den yngre garde – de er alle født mellom 1983 og 1995 – og flere har hittil utgitt kun én diktsamling. Kanskje er nettopp disse valgt ut for å rekke ut hånden til kunstinteresserte yngre publikummere, som kan ha et forhold til de hippeste navnene i norsk poesi, men som ikke har hørt om Synnøve Anker Aurdal. Stilistisk sett er poetene varierte, men størsteparten befinner seg på den mer eksperimenterende siden av poesien. På den måten kan de sies å kle Anker Aurdal, som jo så tydelig beveget seg fra det tradisjonelle og over i tidens nye former.

Dikt til Synnøve Anker Aurdal inneholder også dokumentasjon fra noen av verkene fra utstillingen. Noen, som Kronbruden (1946) og det langt senere Fredsøyet (1998), er avfotograferte i sin helhet, men midt i heftet finner man også detaljfotografier av trådene i flere verk. Perlene som henger i Mennesker møtes (1974), kobbertråden i det ikoniske Solen (1968) – detaljfotografiene minner om det som nærmest er en klisjé innenfor litteraturkritikken, nemlig at ordet «tekst» betyr «vev», at det er nært beslektet med «tekstil».

Ingen av poetene skriver direkte om denne forbindelsen, men flere utviser en fascinasjon for arbeidssituasjonen, for tråden og håndverket. Fredrik Hagens to forbundne dikt – I. FESTE og II. LØSNE – setter tråden i forbindelse med selve det menneskelige maskineriet, kroppen: «nervetrådsormene fødes blinde blant / stamcellene i livmoren spinner / de frem fine røde nervetråder», heter det her, og videre: «vi er tråder vi også / tråd på tråd på tråd vi / rakner så enkelt vi også». Den andre delen, II. LØSNE, utvider det klassiske tapsmotivet ved å vise tilbake til sauene ulltrådene er laget av. Diktene mimer på et vis Anker Aurdals verk i måten de åpner for både endelighet og uendelighet. 

I diktene til Jonathan August Lengali og Vilde Heggem fremtrer arbeidet med hendene enda tydeligere. I Heggems oppstykkede [KOM–]POSISJON er det som om både tankeprosessen og det materielle arbeidet bak et verk kommer sammen: «STRYKER HÅNDA | STYRER TRÅDEN | LENER INN / EN FLATE SOM | HENGER ’ SOM HOLDER | SOM STREKKER I TÅRE ’ TANKE». Lengalis dikt refererer direkte til Mennesker møtes (1974), men skaper samtidig sin egen verden, midt mellom det hverdagslige – «Trådens gang / Står alene med hender som lengter etter andre hender / Rytmen av late, ullkledde dyr, i sol og regn, blir et klart bilde» – og det eventyrlige – «En rød sekk med mynter smelter ned over verket / og månen klekker et egg, et rødt ord». 

I slutten av november i år avholdt Nasjonalbiblioteket håndverksfestivalen «Historier gjennom hendene». I Dikt til Synnøve Anker Aurdal fester jeg meg ved dette, at poetene helst ser ut til å tematisere selve arbeidet heller enn motiver og tolkninger av Anker Aurdals faktiske billedvever. Få av diktene er ekfraser, altså dikt som beskriver kunstverk, i tradisjonell forstand. Priya Bains’ og Erlend O. Nødtvedts dikt tar utgangspunkt i oppgitte verk, men bruker dem mest som løse utgangspunkt for egne tanker og bilder. Kan de siste årenes oppvurdering av tekstilkunst og håndverk, som både avspeiler seg faglig og i en generell interesse, faktisk leses inn her? Kanskje tar jeg munnen for full, for jeg tror skrivende alltid føler på en viss lengsel mot det konkrete – omtrent slik Anker Aurdal må ha likt å bruke språket som en høyere himmel over sin kunst. 

I utgivelsen setter jeg selv aller størst pris på diktet som heter Kjærlighet og er skrevet av Karoline Brændjord.Det har imidlertid ingen åpenbar sammenheng med Anker Aurdals kunst: 

En kvinne står foran havet

Du gjenkjenner henne som din datter

når hun snur seg og spør

Hva skal det tjene

å ligge på plenen i solen

og elske det som er lett?

Dette diktet er enkelt, uten viderverdigheter; det beskriver ett bilde, én scene. Samtidig er det gåtefullt. Er det i spørsmålet, som kanskje fordrer en slags arbeidsmoral, at du-et gjenkjenner datteren, eller er det når hun snur seg? Og har ikke diktet, i all sin enkelhet, nettopp en slik letthet som spørsmålet avviser? For diktet er, som innholdet i spørsmålet, drømmende.Slik ender vi igjen hos skjønnheten som en gang betok Synnøve Anker Aurdal, den som i dag så ofte er utskjelt, for ofte blir det å elske det vakre forbundet med å «elske det som er lett». Slik er den også blitt beskrevet av den nevnte Edith Södergran, bare i et annet dikt: «skönhet är varje överflöd, varje glöd, varje överfyllnad och varje stort armod; (…) skönhet är att vara vällustig som rosen eller att förlåta allting för att solen skiner; skönhet är ett skarpt drag och ett eget tonfall: det är jag». Skjønnhet er ikke ensbetydende med letthet eller overflate. Som både trådene i Anker Aurdals arbeider og i de utgitte diktene viser, oppstår den gjennom forbindelser, sammenføringer og skarpsyn.

Dikt til Synnøve Anker Aurdal ble utgitt august 2022. Utgiver er Astrup Fearnely Museet.