Med skogen i sin frakkelomme

Idet jeg entrer rommet gjennom en gardin av tørre blader og med smaken av kandisert granskudd i munnen, er det første som fanger min oppmerksomhet en trehytte stående på føtter av fire store røtter eller rotvelt. Kunstverket I et hus i en skog (2023) er inspirert av gamle samiske stabbur (njalla), som er hevet over bakken på en eller flere stolper. Veggene på Kvae & Barks skulptur er laget av yakisugibrent tre, en gammel japansk måte å behandle kledninger på der man brenner overflaten til den får et svart lag. Taket og noen av veggene er dekket av lerkespon, som med høyt innhold av kvae har en naturlig beskyttelse mot sopp og råte. På baksiden av hytta finner man en stige laget av en stokk med utskårne trinn som leder opp til et lite rom. En kraftig eim av modnet kjøtt siver ut av det lille rommet, og et opplyst vindu vender ut mot galleriet. Sammen med dempet belysning og salens tykke steinsøyler skaper det lille trehuset en varm atmosfære og en skoglig ro. Byggverket er et eksempel på hvordan kunstnerne fritt bruker teknikker fra fjern og nær, fortid og nåtid. 

Jeg får umiddelbart assossiasjoner til Baba Jagas hus – en beryktet heks fra den slaviske eventyrverdenen. Hytta til denne farlige, men kloke skikkelsen står på hønseføtter og ligger dypt inne i skogen i eventyret. Den vender baksiden fram og har inngangsdøren mot trærne slik at man må be hytta om å snu seg for å komme inn. Tilsvarende vender I et hus i en skog også døren bort fra oss, og stolpeføttene gir hytta et fugleaktig preg. Opprinnelsen til heksehytta tror man kommer fra eldre «likhytter», der man plasserte de døde før de ble gravlagt. Disse hadde også stolpeføtter med røtter på, samt en dør som skulle peke bort fra landsbyen. Men det er hverken en farlig heks eller et menneskelik i Kvae & Barks byggverk. I et hus i en skog er inspirert av stabbur og brukes deretter, full som den er av speket elgkjøtt.

Sanking som arkivering

På et yakisugibrent langbord ligger et leseeksemplar av kokeboken Den mjuke skogen er kun til låns (2023). Kunstnerboken, publisert i forbindelse med utstillingen, kalles også for et sankearkiv fra 2016 til 2023 og viser Kvae & Barks aktiviteter gjennom årene. Her presenterer kunstnerne seg selv som jordnære, usminkede, poetiske og eksentriske. De fremstår som to metodiske labforskere i egensydde frakker i tykt naturhvitt bomullsstoff med spesiallommer for saks og poser. Kvae & Bark er åpne om sine funn, deler av sine vellykkede og mindre vellykkede oppskrifter samt kunnskap om viltvoksende godsaker som fjæresauløk, strandstjerne og svovelkjuke med flere.

I et hjørne står installasjonen Den stille vinterens lyspunkter (2023). Glass og plastbokser med syltede, tørkede og fermenterte ingredienser, det meste fra årets sesong, er fordelt utover flere trehyller. Det er god plass mellom boksene, og kanskje var planen at det skulle bugne mer. Jeg noterer ned ingredienser som syltet hundekjeks, syltet rogneskudd, grisetangdokke, fjærehinne, kandiserte furukongler og granpollen.

Reir og nupereller

Karoline Sætre og Øyvind Novak Jenssen har også samarbeidet med kunsthåndverker Mari Fallet Mosand, som jobber med trevirke og ulike former for tradisjonshåndverk. Mosand har produsert verket Å bli holdt (2023), som består av fuglereir i flettet pil og naturmaterialer som røsslyng, sjøsivaks, reinsdyrhår, irisblader, løvetann- og seljefrø. I reirene, som henger rett på veggen, er det plassert egg i tre og steingods. Selv om flettverkene består av spennende materialer, sanser jeg ikke et fuglenærvær. Reirene ser kanskje litt for likt det vi har lært at et klassisk reir skal se ut.

En annen kunstner de har samarbeidet med er Ann Elisabeth Østbøl, som har slått herlige nupereller til Felles jord delt bord (2023). Verket består ellers av et nydelig oppdekt bord med kopper og dekketallerkener i glasert steingods. Bordsettingen utgjør dog kun den visuelle delen av en performance som skal pirre smaksløkene for noen heldige påmeldte.

Det føles som om man ikke ønsker å la noen områder stå tomme, siden grønnkasser, beholdere og traller er plassert her og der. Blant disse står også arbeidet som heter En beholder for alle smaker (2023). Det er en kjøkkenstruktur av kjøleskap med saft av mjødurt og geitrams og en benk som fungerer som en lagringsplass for utskiftende råvarer. Det skilles ikke så nøye mellom kunstobjekter og praktiske forordninger, og det meste virker å ha et formål. Her og der har kunstnerne «pyntet» med små ting, som en kongle, en tørr plante og en pyramide av tørre epleskrotter. Det er lekent, men materialene er ikke så spennende med tanke på at en av utstillingens styrker er nettopp at den viser frem de mindre kjente vekster og råvarer som vokser rundt oss.

Elgen i rommet

Gjennom tittelen Den mjuke skogen er kun til låns signaliserer Kvae & Bark at skogen er en venn vi skal trå varsomt og bærekraftig i. Høstingen har et romantisk skjær og oppskriftene er ren poesi. Den gjennomførte kunstnerboken og den omfattende researchen kretser i hovedsak rundt land- og vannplanter, sopp og sjømat. Det er uklart hvordan kunstnerne forholder seg til jakt og kjøtt, og jeg skulle gjerne sett at Kvae & Bark hadde et uttalt standpunkt. Selv om de inkluderer elg og hval i utstillingen, så skriver de ingenting om disse råvarene, og det er ingenting som tyder på at kunstnerne selv jakter. Sankerinteressen deres gjelder i hovedsak planter og noe sjømat. I en av anekdotene beskriver de hvordan de beveger seg forsiktig fra sjøen opp på land for ikke å forstyrre strandkrabbene. Denne omsorgen for alt levende samsvarer ikke helt med elgen som serveres og lagres i galleriet.

Noe Kvae & Bark gjør riktig godt i Den mjuke skogen er kun til låns, er å vise fram den rikdommen som vi til daglig overser, men som faktisk vokser overalt rundt oss. Raust deler de av sin kunnskap om verdien av skogen, nærnaturen vår, strandsonen – og det som vokser og er sankbart i byen.