Med månens kraft skaper jeg

I mange år arbeidet Maungarongo Ron Te Kawa med mote, men så skiftet han retning og gikk inn i tekstilkunstens verden. I dag lager han fargerike, store arbeider der quilteteknikken står i fokus.

 Når han tar fatt på et nytt arbeid, er det den første ideen han ser for seg som alltid blir sluttresultatet. Men veien dit går via forsøk på å flytte rundt på de ulike bitene – en, to, tre ganger – men alltid vil han vende tilbake til den første ideen. Den er perfekt, den er akkurat sånn den skal være. Og så syr Te Kawa. Med quilteteknikk blir gamle arbeidsklær og andre gjenbruksstoffer til verk som forteller historier.

 Å sy er en hellig handling 

Fra 19. august til 24. september 2023 sto utstillingen The Whare Pora: A sacred Space på Nitja senter for samtidskunst på Lillestrøm. I andre etasje, i et nakent og hvitt rom, sto Ron Te Kawas tekstiler ut fra veggene som monumenter fra fordums tider. Energien Te Kawa har sydd inn i hvert eneste verk stråler tilbake på deg når du setter deg eller står foran dem. Fargene er i seg selv nok til å kjenne på denne energien, men så dukker detaljene opp – øyne som ser mot deg, kvinner som svømmer, paljetter som blinker og fjær som nærmest bruser når du nærmer deg. For Te Kawa er det han lager hellig, og han vever seg inn i en lang tradisjon når han ser på sitt kunstnerskap som en oppgave tildelt ham av sitt eget folk – maoriene fra Aotearoa, deres eget navn på New Zealand. Selv tilhører Ron Te Kawa ngāti porou-folket, en av flere maoristammer. 

 Te Kawa har selv sagt at det å sy er en hellig handling for ham. Gjennom den kommer han i kontakt med seg selv, og det er gjennom handlingen han kan opprette Te Whare Pora – det hellige rommet – hvor han kan skape fritt. Der kan han trekke inn naturens kraft, Hineteiwaiwa, og det er der elven av forfedre, Waipunarangi, strømmer gjennom ham. Gjennom samtaler med forfedrene – wãnanga – kan whakaato (ideer) utvikle seg, og det er det som sørger for at mãtauranga Mãori er med i alt han gjør. Te Whare Pora var tradisjonelt et fysisk hus for vevere der de kunne lære og praktisere, men som så mye annet er dette gått tapt, eller nesten blitt borte, blant maoriene. Te Kawa maner både tradisjonene og historiene fram gjennom sitt arbeid.

 Vokser med månen 

Utstillingens største verk, Hineteiwaiwa (2023) på 330 x 400 cm, nærmest svever i rommet der det henger alene på den ene sideveggen på Nitja. Å sitte foran verket, dominert av lilla, blått og sølv, gir en ærbødig følelse, lik den når du trår inn i et ikke bare hellig sted, men et sted som er så forseggjort og vakkert at du nærmest vil bøye hodet i respekt for det du har foran deg. Hineteiwaiwa er da også fødselens, vevingens, tekstilkunstnerens og poetens atua wahine – kvinnelige guddom. Hun er ledestjernen for alt som skjer i Te Whare Pora, står det å lese om verket i utstillingen. Så det er altså ikke rart å kjenne på en ærbødighet foran dette verket. «Hun er min forbindelse til stjernene», skriver Ron Te Kawa. Hun er fullmånen, «den jevne strømmen av endringer og mønstre på himmelen som minner meg på at det finnes en overflod av energi jeg kan bruke og la meg lede av».

 Og denne energien, denne overfloden av energi, er den som strømmer ut av skjermen på PC-en idet Ron Te Kawa kobler seg på Zoom fra sin residens på Air Green i Krødsherad kommune i Buskerud. 

 – It’s so beautiful here! I can see the fjord from where I am sitting, er det første Te Kawa utbryter når stjerner, energien fra månen og internett kobler oss sammen en dag i september, tre dager før nymåne. 

 – Når det er nymåne, er den knapt synlig med det blotte øye, men energien er like sterk, sier Te Kawa.

 Han knytter never når han snakker, slipper dem opp igjen, løfter dem og trykker dem mot brystet. Månen er alltid viktig for ham, spesielt når han jobber.

 – Jeg kan jobbe når som helst, men jeg bruker alltid energien fra månen. Hun heter Hineteiwaiwa. Vi har ikke sju dager i uka, men vi har månesyklusen på 31 dager. Månen starter ut syklusen som feminin og ender opp maskulin, hun har sterk energi hver dag, men når hun er stor, hvit og helt full, da er hun den energien noen kaller gudommelig. Energien fra månen er matematikken jeg manifesterer. Så det jeg sier til folk er at hva enn du vil lage, lag det stort og la det vokse som månen i magen din. Grow, grow, grow, sier Te Kawa, fyller lungene med luft og liksom vokser som om månen nå er inni ham.

 Når Te Kawa holder workshop i quilteteknikker, ber han folk finne denne indre energien. 

 – Det første jeg må gjøre er å lage et rom hvor de føler seg virkelig avslappet. Et rom der det ikke finnes noen som bedømmer, hvor de føler seg trygge, så trygge at de kan dele sine historier. Tekstiler kan hjelpe til med å mykne historier folk vil fortelle, gjøre dem mer taktile. Så det eneste jeg trenger å gjøre er å fortelle dem at de ikke skal dømmes, at de er et trygt sted, og derfra går det av seg selv. Jeg er ikke der for å lære dem noe nytt, jeg er bare der for å skape et trygt rom.

 Lærdom fra generasjoner 

I verket Waipunarangi (2023) ber Ron Te Kawa oss om å lukke øynene og hente fram et menneske fra en generasjon før deg. Et menneske som har støttet deg, vist omsorg og kjærlighet for deg. Still deg bak dette mennesket, ber Te Kawa. Så skal du tenke enda et generasjonsledd bak der igjen og hente ut enda en, og enda en, og enda en. Til slutt har du en lang rekke av folk som bare vil deg vel. Rekka ender i Waipunarangi, et ord som betyr «vann som samler seg i himmelen» – dette er kilden til all kreativitet. Forfedrene – tupuna – blir som en elv av kreativitet som strømmer gjennom oss når vi skaper. Te Kawa kaller dem en elvehær eller en elv av forfedre.

 Det er dog ikke sikkert at en slik øvelse er like lett for alle, for hvor god kontakt har vi med våre forfedre i ulike kulturer? Hvor bevisst er vi arven av kunnskap som kan overføres fra ett ledd til et annet i et moderne samfunn? For Te Kawa er dette grunnleggende. Da han gikk fra å jobbe med mote til å søke seg mot mer tradisjonelt håndverk, gikk han i lære hos kunnskapsbærere fra sin egen kultur.

 – Jeg trengte mening med det jeg gjorde, forteller Te Kawa om da han beveget seg bort fra moteverdenen, hvor han hadde befunnet seg i flere år.

 – Jeg la ideen ut i universet, ideen om å quilte, å lage historier, historier som kan hele, historier som kan hele mitt folk. Og universet svarte meg. Først kom de tradisjonelle veverne. De lærte meg å bruke fullmånen og de lærte meg deres prinsipper. De lærte meg hvordan man kan hele gjennom å veve. Så kom maoridanserne til meg, og de lærte meg om forbindelsen med forfedrene og om hvordan man kan ta imot den gaven. Så kom jordmødrene, og de lærte meg maoritradisjon. Jeg var med dem i fem år. Og de sa: Vi kan hjelpe deg. Det er derfor jeg sier at når jeg holder en workshop, så er det vel så mye en måte å knytte seg til jorda, til stjernene og til forfedrene på.

 – Det handler om å bringe naturens gode energi, energien fra stjernene og havet til dit du er, sier Te Kawa. 

 Båndet med Sápmi 

En samarbeidspartner for utstillingen på Nitja var Stiftelsen Sámi Dáiddaguovddáš (SDG) – det internasjonale senteret for samiske samtidskunstnere. Ron Te Kawa har hatt flere samtaler med samiske kunstnere og kjenner på en sterk forbindelse med det samiske folk. 

 – Vi har like kamper, og når jeg snakker med samiske kunstnere, så kjenner jeg at verden blir mindre. Vi har like kamper for land, og maori og samer har kjempet side om side i FN. Vi har like erfaringer. For eksempel fikk ikke jeg snakke maori da jeg gikk på skolen, og faren min fikk ikke snakke maori på jobben. Da kunne han mistet jobben sin. Det å få språket tilbake er utrolig viktig. Men vi må kjempe tilbake med fred, med kjærlighet, med musikk, med broderi, fortellinger og forbindelser.

 Å kjempe en rettighetskamp uten væpnet motstand er viktig, mener Te Kawa. 

 – Både Malcolm X, Gandhi og Nelson Mandela kom til New Zealand for å besøke oss. De spurte oss hvordan vi kunne kjempe uten våpen. Hvordan står dere imot? Og vi svarte: Gjennom kjærlighet og samhold. Dette er viktig, og jeg kan se nå at mange samer er sterkt påvirket av landkonflikter og pågående kamper med den norske staten. Jeg tror mange er slitne. 

 Det er også tilfellet for mange maorier. På spørsmål om hvordan situasjonen er, sukker Te Kawa.

 – The worst, sier han. – Det er virkelig ille. 

 – For det første kaller vi oss ikke maori. Det er hva myndighetene kaller oss. Vi har ni ulike nasjoner og vi har alle ulik situasjon, men vi har de verste statistikkene i verden. Vi har rekordmange i fengsel og en høy selvmordsrate. Så det er ikke pent. Men jeg elsker mitt folks motstandsdyktighet, vi er underdogen. Vi er de som overlever og de som kjemper. Men akkurat nå er det fælt, med en ekstrem høyreside som vokser.

Lønningsdag 

Ron Te Kawa vokste opp langs toglinjene. Faren hans arbeidet der. Hans gamle arbeidsjakke er en del av tekstilverket Payday and the pãtaka is full (2022). Familien hans blir så glad når de ser det tekstilverket, forteller han, de kjenner igjen de gamle arbeidsklærne, og bildet, som er et lykkelig barndomsminne, er på lønningsdagen. Da fylles alle matskap opp og alle regninger er betalt. Den dagen er fri for stress, en magisk dag. 

 – Barndommen min var utendørs, alltid ute, forteller Te Kawa.

 Han bor fortsatt i barndomshjemmet. Da jernbanen stengte, kunne de kjøpe huset billig. 

 – Jeg husker det som en lykkelig tid. Jeg var aldri alene, alltid sammen med kusiner, venner og familie. Vi bodde på landet. 

 Men det er også noe annet viktig øverst i det bildet, forteller Te Kawa. Der er det en «rainbow-man». 

 – Det var en tid da det var masse protester mot homofile på New Zealand. Men å være homofil er normalt, det er en del av familielivet. Jeg er homofil, og jeg er viktig i min familie. Så når jeg så protestene tenkte jeg: Nei. Om du kommer for en av oss, kommer du for alle, så da satte jeg rainbow-man øverst i det bildet.

 Ei din egen linje 

– Du må eie linja di, sier Ron Te Kawa og vender tilbake til hvordan han jobber når han holder workshops for alt fra arbeidsfolk til ungdommer. 

 – Jeg ville ha elsket å tegne som Picasso. Eller som Leonardo. Men det gjør jeg ikke. Det som kommer ut av meg, gjennom mine forfedre, er disse enorme, blinkende og glade tekstilene. Noen ganger er det litt flaut, men om jeg dømmer mitt arbeid, så dømmer jeg erfaringene de har, jeg dømmer alt de har lært meg og alt de har gjort før meg. Jeg har ikke rett til det. Om jeg så skulle lære folk å selge sko, ville jeg ha gjort og sagt det samme: Føl deg bra, føl deg på ditt beste, du er bra nok. Om jeg hadde vært gartner, så ville jeg fremdeles ha løftet folk opp og skapt samhold.

– Ei linja di, gjentar Ron Te Kawa. 

 – Jeg sier til folk at alle linjer som tegnes vil være ulike. De er ulike fordi det varierer hvor vi bærer smerte i kroppen, trauma varierer, lykke er ulikt, livserfaringen er ulik, måten vi puster på er ulik, måten vi står på, og minnene. Og det er en god ting. Ei det. Ei din egen linje.

Utstillingen Te Whare Pora: A Sacred Space er kuratert av Zoe Black og realisert i samarbeid med Norwegian Crafts. Den ble først vist på Nitja senter for samtidskunst og senere ved Sámi Dáiddaguovddáš. 

Denne teksten ble først publisert i Kunsthåndverk #3 2023