Materiell meditasjon som startpunkt
Tittel: Good Design
Kunstner: Ana Rita Antonio
Sted: House of Foundation, Moss
Periode: 14. april til 27. mai 2018
Ana Rita Antonio setter i gang en behandling av flere aktuelle problemstillinger i utstillingen Good Design på House of Foundation, men er ikke ferdig med å finne svarene.
I et pågående researcharbeid over flere år, har billedkunstner Ana Rita Antonio undersøkt hvordan tilfeldige og temporære konstruksjoner skapt i offentlige rom kan bli politiske aktører. Ved å mime etter og granske objekter skapt av presenninger knyttet over kasser, trepaller forankret med sement eller stabling av bildekk, kommenterer hun økonomisk og geopolitisk handlekraft og ideen om «man tager det man haver» som politisk uttrykk. I undersøkelsene til Antonio har de ikke-tiltenkte estetiske aspektene ved disse situasjonene og objektene blitt dratt inn i en kunst- og designdiskurs, der de ikke lengre kun er tilfeldigheter, men objekter med mulighet til å fortelle en historie.
Utstillingen Good Design på House of Foundation i Moss kan beskrives som en meditasjon over temporære, tilfeldige og amatørskapte konstruksjoners potensiale. Det er den stille poesien og den kraftige avbrytelsen som interesserer Antonio. I beste fall er utstillingen en samling situasjoner som kan innby til en lignende meditasjon som den Antonio har gjennomgått. I verste fall er det skulpturer som snakker mer om seg selv enn konteksten de er inspirert av.
Poesi og overforklarte vitser
Good Design består av en presentasjon av en serie skulpturer og installasjoner. En mursteinvegg deler av rommet, og skaper slik en lignende hindring som den kunstneren selv undersøker. Verket Fruit Plates – Thoughts on stacking (2017) peker til avbrytelse i et objekt – i dette tilfellet en serie med avbildede frukter som er sirlig delt av tallerkener. Et hjørne er merket av med et skilt som advarer om glatte gulv akkompagnert med halvråtne bananskall.
Tankegodset vi inviteres inn i er del av en diskurs der designede objekter gis verdi utover sin funksjonalitet, de ses som kulturelle symboler og representasjoner med mulighet til en iboende kritikk. I Good Design deler Antonio dette blikket med oss, og idet hun introduserer et politisk perspektiv i utstillingsteksten forstår vi også at temporære skapte situasjoner rommer muligheten til å være en avbrytelse i vår hverdagslige takt og vekke oss fra det vi tar for gitt. Antonio peker på tilfeldigheter skapt med objekter og deres potensiale til å være både poetiske og humoristiske.
Når disse tilfeldighetene tas inn i gallerirommet i Moss, presses de derimot sammen og poesien blir i noen av verkene så gjennomtenkt at den forsvinner. Good design er en refleksjon gjennom materialbruk, men i kontrast til tilfeldighetene hun undersøker er Antonios betraktninger satt på syrlige linjer. I en av installasjonene i utstillingen treffer for eksempel en linje i et fotografi rett på en malt bakgrunn i samme farge. I en annen installasjon etterapes fotoet til den grad at det oppleves som en humoristisk betraktning går tapt til fordel for det som fremstår som en overforklart vits.
Det er en mer delikat behandling av nyansene som står i veien for at utstillingen skaper den store refleksjonen og innvirkningen. Likevel er det flere interessante aspekter som er i bevegelse her. Ett av dem er spørsmålet om amatørens bidrag til estetiske uttrykk, som for eksempel konstruktøren bak en tilfeldig avbrytning i det offentlige rom.
Benyttelse av outsideren
Outsideren eller amatøren i kunstfeltet ble for alvor definert da Jean Dubuffet lanserte begrepet Art Brut i midten av forrige århundre. Dubuffet så skaperen av Art Brut – oversatt til den råe kunsten – som den eneste som kunne skape med ordentlig kraft fordi dette var kunst som befant seg utenfor markedskreftene som dominerer kunstfeltet. Selve begrepet «Art Brut» eller «Outsider Art» er loddent, da det ofte brukes om for eksempel kunst laget av urfolk. Det kan ses på som en sementering av hva som hører til kunstens kanon, mens den såkalte amatørkunstneren romantiseres i et begrenset handlingsrom.
På samme måte, når Antonio ser konstruksjoner som ikke-kunst, men med kunstneriske kvaliteter, er et spørsmål også hvem sitt blikk som har verdi. Hvem bestemmer at et arbeid er kunst? Blir det kunst når kunstneren ser det? Dette er spørsmål som ikke spesifikt adresseres i utstillingen, og om det har vært del av researchen til Antonio, kommer det ikke fram.
Selv opplyser kunstneren at utstilling er oppkalt etter Good design, som hun i dette tilfellet definerer som tilknyttet bevegelsen rundt minimalistisk kunst i New York i 1950-årene. Ifølge utstillingsteksten er Good design: «et eksempel på en kritisk diagnose av hva kunst ikke er, og spesielt hva som ikke er Minimal Art».
Det er selve handlingen som er interessant
Det ofte anstrengte forholdet mellom amatøren og kunstneren er en aktuell problemstilling i kunstverdenen, spesielt i kjølvannet av post-internett bølgen, der kunstnere i økt grad har rekontekstualisert og appropriert internetts tidlige visuelle øyeblikk. Også i kunstnerskapet til Antonio blir dette vekket, når hun estetiserer det temporære og tilfeldige med eget blikk.
Utstillingen er en begynnelse på å behandle et veldig komplekst tema, både når det gjelder det overnevnte, men også enkeltpersonens stemme i den større offentligheten.
Ett av arbeidene som fungerer best er plassert midt i rommet. Her er et objekt dekket med en motorsykkelpresenning, som igjen er festet i gulvet med sementavstøpninger av plastikkhansker. Arbeidet har en poetisk kvalitet ved seg, og makter samtidig å ha en tydelig stemme som objekt. Det er ikke det som er under som er interessant, men måten det er tildekket og selve handlingen av å dekke det.
I et økende politisert samfunn kan en praksis som Antonios være et verktøy for oss å nettopp kunne se omgivelsene våre med nye blikk. Men det krever stor handlekraft og en delikat behandling av temaet. Slik utstillingsteksten peker på, er utstillingen et resultat av en research som Ana Rita Antonio har tatt på seg. I tråd med det er Good Design en god start, mer enn et ferdig konkludert arbeid.
Kristina Ketola Bore