Kvinner, kropp og handlingsbåren kunnskap

Tanken på å bli kunstner hadde ikke streifet Monika Mørck da hun var ung og undret seg over fremtiden. Tekstilfaget og kunsten var riktignok ikke helt ukjent, siden hun vokste opp med en mor som sydde og en mormor som var billedkunstner. Det var likevel først da hun havnet på en folkehøgskole utenfor Bergen og fikk sitt første møte med bearbeiding av tekstil at noe skjedde. Et kurs i veving ga grobunn for en interesse og nysgjerrighet rundt tekstilmaterialet, og en studietur til tekstilverkstedet på Kunsthøgskolen i Oslo gjorde at Mørck forsto at tekstil var veien hun ville gå. 

Tekstilnerd

Mørck har akkurat åpnet sin soloutstilling Den Store Veven på Kunstnerforbundet i Oslo når Kunsthåndverk møter henne for en samtale om veien inn i tekstilens landskap.

– Jeg er en grunnleggende tekstilnerd, kan man si. Det har jeg nok fra mamma, som er klesdesigner. Tekstil omfatter så mye! Helt fra mine første møter med tekstil var det utforskningen av materialet som var drivkraften. Jeg ville eksperimentere og lære meg nye teknikker. Da jeg begynte på Kunsthøgskolen i Oslo, lærte vi teknikker innen veving og stofftrykk, men det var først da jeg oppdaget håndarbeidslandskapet at jeg fikk en stor øyeåpner.

Etter bachelorutdanningen ved Kunsthøgskolen i Oslo kjente Mørck likevel på en usikkerhet omkring kunstnerlivet, så hun reiste til Firenze i Italia for å studere tekstildesign. 

– I Firenze fikk jeg fordypet meg teknisk, men fant vel fort ut at jeg ikke ønsket å gå den kommersielle veien. Det var materialet som dro meg inn i kunsten, og da jeg kom hjem fra Firenze, takket jeg ja til å begynne på masteren i Oslo.

Bærekraftig kunstnertilværelse

I sitt kunstnerskap har Mørck utforsket funksjonelle og fenomenologiske aspekter ved tekstil, der blant annet opplevelser av materialet i møte med lys og rom har interessert henne. Hun har arbeidet med store installasjoner og undersøkt sensuelle og erotiske kvaliteter og konnotasjoner som tekstilmaterialet kan romme. I senere tid har det også dukket opp en ny interesse for ulike teknikker innen broderi og plantefarging. I installasjonen Den Store Veven (2024), som ble vist i utstillingen hos Kunstnerforbundet, går det personlige og hverdagslige i dialog med kunnskap og tradisjoner som har blitt videreført fra én generasjon kvinner til en annen. 

– I kunstnerskapet mitt har jeg prøvd å skape en bærekraftig tilværelse som kunstner og som mor. Da jeg flyttet tilbake til Trondheim i 2020, fikk jeg hage for første gang, og da ble jeg mer opptatt av det jeg har lært gjennom møter med bestemødrene mine. Kvinner i bondesamfunnet disponerte tiden sin med innearbeid, utearbeid og husarbeid. Hvordan gjorde de dette på ulike tider av døgnet, i symbiose med været og årstidene? Med installasjonen Den Store Veven ønsker jeg å speile dette, trekke frem de store sammenhengene, i årssykluser, og hvordan alt henger sammen. 

– En bærekraftig tilværelse som kunstner og som mor – hva innebærer det for deg? 

– I kunstlivet finnes det jo noen gamle holdninger som jeg opplevde å bli presentert for da jeg studerte. Én av dem er at det ikke passer å få barn som kunstner, fordi en del strukturer i dette yrkeslivet ikke er tilrettelagt for det. Det finnes for eksempel bare et fåtall kunstnerresidenser som tilrettelegger for at man kan ha med barn eller partner. Så da jeg ble mor, var jeg veldig redd for å «dette ut» eller ikke klare å henge med. Derfor var jeg ekstremt fokusert på å skape en arbeidssituasjon som gjorde at jeg kunne fortsette å være kunstner uten å bli totalt utslitt, forklarer hun, og legger til:

– Da vi flyttet inn i huset her i Trondheim og datteren min begynte i barnehage, startet arbeidet med å dyrke planter i hagen som jeg kunne bruke til plantefarging for å effektivisere og tilgjengeliggjøre prosesser. Det er også et helseaspekt ved det hele, siden tekstilarbeid gjerne består av repetitive bevegelser og man må lære seg avspenning og veksling for å ikke få slitasjeskader på kroppen. Jeg opplever at samfunnet vårt generelt er veldig standardisert, med en arbeidskultur hvor man sliter seg ut. Det synes jeg er usunt. Jeg håper jeg kan gjøre noe som kan vise litt alternative måter å leve på. 

– Du har fått en hage utenfor kjøkkenvinduet ditt, og har de siste årene begynt å benytte deg av plantefarging i arbeidene dine. Hvordan har de nye omgivelsene og omfavnelsen av naturens sykluser påvirket praksisen og metodene dine?

– Da jeg farget med syntetiske farger, hadde jeg full tilgang til det jeg trengte hele tiden. Slik er det ikke med plantefarging. Vinteren er planleggingstid, da lager jeg oversikt over plantene jeg skal dyrke, hvor de skal dyrkes og når jeg skal farge med de ulike fargene. Det er alltid noen nye prosjekter, så jeg forsøker å se de lange linjene og finne ut av hva jeg har behov for i fremtiden. Jeg følger såtiden fra mars, med utplanting fra mai og farging utover sommeren og høsten. Jeg har gjort en del research rundt lokale fargeplanter som finnes her i Trondheim, og har et mål om å ha mest mulig stauder. 

– Mamma har alltid holdt mye på i hagen, men jeg har aldri tatt så stor del i det. Så da jeg fikk hage ble mamma veldig nyttig å spørre om alt fra kunnskap om invaderende arter man ikke bør dyrke, til rødlista planter som man ikke skal plukke, levende jord som gir sunne planter og hvordan man kan bevare jordlivet.

Hedrer kvinnelig og handlingsbåren kunnskap

Med en sensitiv og holistisk tilnærming, ønsker Mørck å hedre kvinnelig og handlingsbåren kunnskap som ikke har fått så mye plass i historiebøker og i teori. Hun leter i det som har forsvunnet, og slik spirer det frem nye uttrykk basert på gammel kunnskap og tradisjon. 

– Det er mye kunnskap som ikke blir videreført fordi det ikke praktiseres lenger, særlig kunnskap som har gått i arv mellom kvinner og som historisk ikke har blitt ansett som nok verdt til å bli skrevet ned. Det å plukke opp gamle håndarbeidsteknikker handler om å bevare kulturen, men for meg som kunstner er det viktig å benytte det som et verktøy til å skape nye kunstneriske uttrykk. Bunader er reproduksjon for bevaring, noe som er viktig, men det visuelle uttrykket utvikles ikke videre. Jeg synes også det er viktig å ta teknikkene i bruk og skape nye uttrykk gjennom samtidskunsten. For det er jo det man gjør! Kunsten jeg lager ser ikke tradisjonell ut, men den har referanser til det tradisjonelle, og jeg tenker at det er en fin måte å belyse historien på.

– Apropos historie! Gårdshistorie og sammenhengen mellom bondeliv og håndarbeid utført av kvinner er et stort bakteppe for praksisen din de seneste årene. Du har nevnt bestemødre som inspirasjonskilder – finnes det også en gårdshistorie i ditt liv og en personlig tilknytning til disse koblingene? 

– Ja, det gjør det faktisk! Bestemødrene mine vokste opp i by, men det er en spennende tilknytning her. Jeg og Maia Birkeland hadde et kunstneropphold på Havrå i 2019, som er en fredet gård på Osterøy som driftes på tradisjonelt vis. Vi jobbet der først i tre år som sesongarbeidere, men vi hadde også en daglig leder som syntes det var veldig gøy med tekstilkunst. De var interessert i hvordan kunsten kan ta i bruk den gamle kunnskapen og utvikle den videre, så vi fikk organisert et residensopphold som resulterte i fire duoutstillinger. Jeg hadde datteren min med på oppholdet, og da jeg var der fikk jeg vite fra farmoren min – som er veldig opptatt av slektsforskning – at min tippoldemor vokste opp på Osterøy. Farmor har bunadsobjekter, bringekluter og belter etter tipptippoldemor.

– Hvordan preget denne personlige tilknytningen din kunstneriske prosess videre og spørsmålene du satt med?

– Kunstneroppholdet strakte seg over høsten og vinteren, og vi jobbet med gammeldags ljåslått, hesjing og dro tømmer. Alt dette gjorde jeg med en litt annen tilnærming, fordi jeg kunne relatere til en spesifikk person som hadde vært med på alt det her. Det ble nærere, og det var starten på at jeg begynte å interessere meg for håndarbeidsteknikkene som også var en viktig del av gårdsdriften. På Osterøy var det trikotasjefabrikker som gjorde fabrikklagde klær tilgjengelig. Mange gårdsarbeidere jobbet også på fabrikkene på starten av 1900-tallet, og fikk rimelige, strikka klær. Gårdsdriften på Havrå strekker seg langt tilbake i tid, og de var lenge selvberget med alt av brukstekstiler. Veving, strikking og brodering var en stor del av livene deres, og man tok seg alltid til noe, om det var stopping av sokker, spinning av garn eller veving. 

– Da jeg kom hjem fra det oppholdet, var datteren min ett år, og jeg begynte å ta henne med til farmor jevnlig, der vi satt og broderte mens hun sov. På den måten fikk jeg enda mer kunnskap om mine formødre, ikke bare hun fra Osterøy, men resten også, kvinner fra både bygd og by. Håndarbeid var en viktig del av livet til kvinnene. Om du var fattig, var det kanskje strikking og bruksklær du holdt på med, mens om du var rikere, var det kanskje mer prydbroderi – man skulle gjøre hjemmet vakkert. 

Freestyle-broderi

Etter møtene med farmoren oppsto det mer konkrete verk i Mørcks praksis. En navneduk fra farmorens tante havnet i fanget til Mørck og ble starten på en dypere utforskning av broderiteknikker. Navneduker er et tekstil som i tidligere tider fungerte som en slags skissebok. På navneduken øvde kvinner seg på å brodere alfabetet og leke med fonter, symboler, bilder og motiver. Jenter som ikke fikk gå på skole, brukte ofte navneduker for å lære seg å lese og skrive gjennom å brodere bokstaver. 

– Navneduken ble en opplæring i min type broderi. Jeg etterlignet den og lagde min egen navneduk med de materialene og fargene jeg hadde tilgjengelig, og så freestylet jeg litt etter hvert. Ut av dette kom verket I lære hjå oldemor (2021). Der gikk jeg spesifikt og historisk inn i en navneduk, kopierte den og jobbet meg rundt det på min måte. 

– Jeg har også laget en serie som jeg kalte Dagbokbroderi (2021) og en annen som het Samtaler (2021). Jeg har lært helt konkrete hardangersømteknikker av farmor, brukt navnedukestetikken i et mer abstrahert format, montert dem i rammer sammen med dagboksitater eller sitater fra samtaler med farmor. Ved å lære spesifikke teknikker har jeg gått inn i min familiehistorie og undersøkt hvordan jeg kan dra lærdom av det som har vært og implementere det i min livsstil og mitt livsverk. Verket Svartsaum (2021) kom ut av den prosessen. Det er et verk som hedrer den kvinnelige kunnskapen og den spesifikke teknikken.

Et litt ubehagelig landskap

– I flere av dine tidligere arbeider har du undersøkt intimitet gjennom tekstilenes kvaliteter og historie, bondageinspirerte installasjoner av tekstiler og rep knyttet sammen. Hva brakte deg inn i dette?

– Intimiteten handler om tekstilenes relasjon til kroppen, hvordan det sensuelle uttrykket har og blir assosiert med kvinnekroppen, erotikk og kvinnelig seksualitet, historisk sett med et mannlig blikk. Men intimiteten kommer også inn gjennom tekstiler som assosieres med hjemmet – gardiner, romdelere og andre interiørtekstiler. Hverdagen og det trivielle. Da jeg begynte å utforske knyting og silketekstiler, var jeg interessert i å finne ut av hvordan det dekorative i ornamentikk og det sensuelle med tekstil kan være vakkert og gi nytelse, samtidig som det i mange sammenhenger har en litt dyster bakside. 

Mørck trekker frem den japanske fotografen Nobuyoshi Araki, som har jobbet med erotisk undergrunnskultur. 

– Han bandt kvinner med japansk bondage og fotograferte dem. Selv studerte jeg alle mulige former for ornamentikk, og den japanske bondagekulturen er basert på mønstre som dekorerer kroppen. Det er dekorativt og vakkert, samtidig som det er knebling og frihetsberøvelse. Jeg lærte meg knyteteknikkene og brukte dem til å knytte silketekstiler. Da jeg bandt silken, falt den i draperier. Den ble veldig sensuell i noen områder, og møtet med de grove tauene skapte en effektfull kontrast. Jeg har jobbet mye med kroppslige møter, nytelse og ubehag ved å gå inn på det tabubelagte rundt seksualitet. Et litt ubehagelig landskap, på en måte.

I forlengelse av dette har Mørck dykket ned i hvordan «det mannlige blikket» har blitt videreført gjennom kunsthistorien og den visuelle kulturen.

– I malerier i kunsthistorien, der man ser kvinnekroppen og den kvinnelige seksualiteten fra et mannsperspektiv, er kvinnen presentert i tekstiler med draperier og ornamentikk. Det er et standardisert bilde av kvinnen som begjærsobjekt. I et feministisk perspektiv handler det om dette mannlige blikket og hvordan vi blir opplært til hva femininitet er gjennom kunsthistorie og visuell kultur. Det er en arv vi har.