Anmeldelse: Pearla Pigao: Weaving Voices. Kunstnernes Hus, 24. mai–4. august 2024
Kunsten å improvisere
Når Pearla Pigao inviterer betrakteren til å komponere, oppstår et potensial for dyp tilstedeværelse og samspill mellom fremmede mennesker.
Weaving Voices av Pearla Pigao er en av to separatutstillinger som utgjør årets sommerutstilling på Kunstnernes Hus i Oslo. Pigao (f. 1984) stilles ut side om side med en pioner innen norsk lydkunst – Maia Urstad (f. 1954).
Syv interaktive tekstilarbeider henger fra taket i overlyssalen i 2. etasje på Kunstnernes Hus. Selv om bomullteppene er vevd på en digital vev, har de et hjemlig og varmt preg over seg. De er duse i fargene, med innslag av tråder i sølv. Innerst i rommet henger et åttende teppe, det er enormt, og er vevd av tråder i gull og hvit bomull. Det brer seg utover gulvet, og tilfører rommet en fornemmelse av noe opphøyd. Mønstrene kan gi assosiasjoner til bølger eller årringer på trær. I takt med luftstrømmene som siger gjennom rommet hver gang en ny publikummer går inn eller ut, pulserer tekstilteppene i et rolig tempo. De syltynne ståltrådene som er vevet inn i bomullen fungerer som sensitive antenner, og reagerer med lyd på bevegelser og energifelt. Når en kropp nærmer seg et teppe, aktiveres ulike lydspor i rommet. Slik inviterer Pigao publikum til å delta i selve komponeringen av lyden i utstillingen.
Arbeidene flyter i en interessant krysning mellom tradisjonell tekstilkunst og eksperimentell lydkunst. Menneskestemmer er utgangspunkt for lydmaterialet i installasjonen. Når en stemme aktiveres eller deaktiveres, oppstår langsomme ut- og inntoninger. Dette gjør at lydbildet fremtrer som både dronepreget og kirkekoraktig i sitt uttrykk, der vokaler i ulike toner møtes og transformeres til et korverk dirigert av kroppene i rommet. Slik tvinges betrakteren til å bruke tid i søken etter det enkelte teppets iboende rytme.
Noen ganger kan det være godt å innta det voyeuristiske perspektivet i et utstillingsrom. Sette seg ned i et hjørne, titte nysgjerrig og diskret på møtene som oppstår mellom folk og kunsten i rommet. I Weaving Voices skjer en slik seanse naturlig. Blikket mitt følger med på kropper som lener seg frem og tilbake, øyne som lukkes og hender som forsiktig føres over et nett av metalltråder. Utforskende og lekne, inn og ut av rytmer og klang. Den umiddelbare samkomponeringen som oppstår mellom kroppene i rommet har en nærmest forførende effekt på folk, og på oss som kikker på folk. Improvisasjoner tar form, og det responderes iherdig. Bevegelser blir større, hyppigere, og ulike koreografier begynner å oppstå. Det er både merksnodig og forfriskende å oppleve et rom fylt av fremmede som inntar ulike roller.
Det er noe ved kunsten til Pigao som utfordrer min idé om den innøvde og scenevante utøveren og gjør rommet mer tilgjengelig for det midlertidige, øyeblikkelige og uforutsette.
I rommet finnes det også tre lydinstallasjoner plassert direkte på gulvet. De er utskåret i tre, fylt med vann, og aktiverer lyd når hender berører vannet. Rent estetisk fremstår disse noe enkelt utformet, uten en umiddelbar materialbasert sammenheng med de andre verkene i utstillingen. Det mest interessante med vanndammene er nok at lyden rent teknisk reagerer mer presist på berøringen av vannoverflaten enn hva teppene tillater. Dette gir rom for å aktivere flere lydspor på en gang, og på egen hånd skape koraktige uttrykk av stemmene som gjemmer seg under overflaten.
Langs en av langveggene i rommet henger også en treramme fylt med LED-lys. Lysene blinker i takt med lyden i rommet, som en visualisering av lydbølgene som skapes. Her kan en spørre seg hva formålet med en slik visualisering er i en kontekst som dette.
Det er forfriskende å oppleve interaktive utstillinger som evner å ivareta det komplekse og samtidig utfordre både formater, tradisjoner og romlige tendenser. Weaving Voices byr på opplevelser som er både intime, dristige, poetiske og lekne – i møter som oppstår mellom fremmede kropper i et hvitt gallerirom. Pearla Pigao har gitt fra seg kontrollen, og tillatt publikums kropper og sinn å gå inn i en tilstand av aktiv improvisasjon. Å improvisere, tilsynelatende uten mål og mening, kan handle om å være til stede i øyeblikket. Slik kan man tenke seg at når en improvisere, er man en lytter. En som velger å lytte til det som er rundt en for å kunne respondere i takt eller utakt alt etter som.
I en ellers hektisk hverdag med et tempo så høyt at en slik tilstedeværelse ikke alltid er mulig å oppnå, er det godt å havne i kontekster som gir rom for dypt fokus, interaksjon og agens. Som et slags motsvar til det å kjenne seg handlingslammet, som en jo kan kjenne på i tider som nå, i hvert fall om en skulle befinne seg på tilskuerbenken i en verden preget av kamp, krig og inhumanitet.
Kanskje kan Weaving Voices være en påminnelse om at det å lytte, improvisere og reagere er helt nødvendig og at dette også kan hjelpe oss med å være mer til stede i både oss selv og omgivelsene våre.