KUNSTBØKER: Helena Brodtkorb
Helena Brodtkorb (f. 1986) er spaltist i Dagens Næringsliv og tekstarbeider i tech-bransjen. Hun har utdannelse i kunsthistorie og museologi fra Blindern. Kunsthåndverk har spurt Brodtkorb om å skrive om tre kunstbøker hun har et personlig forhold til.
Historien om Edvard Munch (og boken Oda!) av Ketil Bjørnstad
Som mange andre barn av 1980- og 90-tallet, vokste jeg opp med bøkene Historien om Edvard Munch og Oda! i bokhyllen.
Kristianiabohemen er og blir min inngangsport til kunsthistorien, der er jeg vel neppe alene! Ketil Bjørnstad og Bokklubben skal ha for den solide rekrutteringsjobben til kunsthistoriefaget.
Kristianiabohemen sett gjennom åttitallsbriller har en helt egen valør som disse bøkene har malt med bred pensel. Det er Oda på veggen i et kollektiv på Frogner, med tomme vinflasker som lysestaker dekket av stearin. Det er tulipaner og dunkelt lys og primærfarger.
I dag setter jeg nesten mer pris på den valøren, sånn rent kulturhistorisk, enn på disse bøkene i seg selv. Fortellingene om disse menneskene, og om kunsten som veien mot overskridelse og kuren mot kjedsomhet, har vært avgjørende for hvem jeg ble, tror jeg. Jeg har ikke bladd i dem siden jeg var i tidlig tenårene, og jeg mistenker at de lever best i en ung versjon av meg selv, uten det kritiske blikket jeg siden har pådratt meg for alt som er svermerisk og opphøyende.
Avantgardens originalitet og andre modernistiske myter av Rosalind E. Krauss
«Rutenettet, som først ble synlig i førkrigstidens kubistiske maleri og deretter ble stadig mer stringent og markant, understreker blant mye annet den moderne kunstens vilje til stillhet, dens uvilje ovenfor litteratur, narrativitet og diskurs.»
Dette utdraget fra artikkelen om rutenettet sier så mye om tenkeren Rosalind E. Krauss, og det er milevis unna Ketil Bjørnstad, hehe. Jeg leste denne boken på masternivå, og hadde allerede fått det begrepsapparatet og historieforståelsen for å virkelig nyte denne boken fra perm til perm.
Jeg ser på Krauss sin tekst som nådeløs, presis og vitenskapelig. Den trekker krystallklare linjer, og du får plutselig en følelse av at du har forstått alt når du leser henne.
Jeg hadde glemt Krauss litt, helt til jeg for noen år siden leste Maggie Nelsons Argonautene. Der beskriver hun et seminar med Krauss og feministen og professoren Jane Gallop. Gallop tar frem bilder av seg selv og sin nyfødte sønn i badekaret, som hun vil analysere, og Krauss´ reaksjon er drepende. Hun mener moderskapet har forråtnet hjernen hennes og gjort henne selvsentrert. Passasjen om dette seminaret er kostelig, og som mor, burde jeg helt sikkert himle med øynene av Krauss, men jeg digger det. Digger det på samme litt barnslige måten som jeg setter pris på Camille Paglia.
Double Exposures. The Subject of Cultural Analysis av Mieke Bal
Denne boken lærte meg noe veldig viktig – og vanskelig om kunstutstillingen som meningsprodusent. Jeg lengter tilbake til den tiden da jeg bare kunne gå på en utstilling og ta inn bildene. Det kan jeg ikke lenger, særlig ikke etter Double Exposures.
Det er ikke sikkert det er Bal sin hensikt, men denne boken var spikern i kista for min barnlige respekt for «kunstverket». Bal viser hvordan kuratoren peker på mesterverkene, gjennom alle slags gester. Dette utelukker selvsagt ikke at mesterverket er et mesterverk, men det er noe med at tryllekunstnerens triks blir avslørt.
Særlig Bals analyser av forholdet mellom tekst, bilde og andre visuelle tegn i rommet, er noe jeg har tatt med meg videre etter at jeg har «forlatt» kunstbransjen til fordel for å designe digitale produkter. Internett er jo egentlig bare en veldig stor kunstutstilling, og Bal burde egentlig være pensum for UX-designere!
