Konseptuell duodje: En samtale med Katarina Spik Skum

Fotnoter nederst på siden. 

Katarina Spik Skum har akkurat kommet hjem til Jåhkåmåhkke (Jokkmokk) fra en velfortjent ferie når jeg møter henne på Zoom i slutten av oktober. 2024 har vært et eksepsjonelt travelt år for den respekterte og prisbelønnede lulesamiske duojár og kunstner – og det sier ikke lite. For Skum har i en årrekke vært en sentral figur i det samiske duodje- og kunstfeltet, kjent for sin høye arbeidskapasitet og store faglige integritet [1]. Siden Skum gikk ut fra duodjeutdannelsen ved Sámij åhpadusguovdásj (Samernas folkhögskola) i Jåhkåmåhkke i 1995, har hun arbeidet utrettelig med å bevare, videreføre og videreutvikle den lulesamiske duodjetradisjonen. Ved siden av dette tradisjonsbærende arbeidet har hun også utviklet sitt helt eget kunstneriske formspråk i skjæringspunktet mellom duodje, design og samtidskunst. Et startpunkt for dette kan ses i hennes banebrytende masterarbeid i duodje fra Sámi allaskuvla fra 2015, hvor hun skapte en moderne fortolkning av innredningen i en tradisjonell goahte/gamme tilpasset dagens boliger. Denne tradisjonsutvidende formen for «konseptuell duodje», som hun har kalt det, har hun i det siste tiåret videreutviklet både i rammen av firmaet sitt, Duodje by KSS, og i forskjellige kunstkontekster i og utenfor Sápmi, ofte i samarbeid med andre samiske kunstnere og duodjárat. Skum har vært en av Joar Nangos sentrale samarbeidspartnere i utviklingen av det nomadiske arkitekturbiblioteket Girjegumpi siden starten i 2018. 

Jeg så deg første gang i Harstad under Festspillene i Nord-Norge i 2018, da Joar Nango hadde invitert deg til å være med på å bygge Girjegumpi. Jeg fulgte utviklingen ganske tett i løpet av festivaluken. Men hver gang jeg stakk innom lagerhallen på havnen hvor dere holdt til, satt du konsentrert og arbeidet ved symaskinen, så jeg torde ikke avbryte deg for å snakke med deg. Jeg tror derfor ikke vi møttes ordentlig før jeg ble invitert inn i Joars kollektivistiske arbeidsfellesskap rundt Girjegumpi et par år senere. Hvordan begynte egentlig ditt samarbeid med Joar? 

– Jeg traff Joar første gang da jeg studerte duodje ved Sámi allaskuvla på starten av 2010-tallet. Han var veileder på forprosjektet til masterarbeidet mitt, og det var et interessant møte. Joar utfordret nemlig virkelig min tradisjonelle tilgang til duodje, og var med på å åpne blikket mitt for hva som kunne være vakkert. Men jeg kjente ikke Joar særlig godt da han inviterte meg til Harstad, og jeg hadde ingen anelse om hva jeg egentlig bega meg inn på. Joar sa bare at jeg skulle fylle opp bilen med forskjellige materialer og komme. Da jeg kom frem og så rammeverket til Girjegumpi som de var i gang med å bygge, ble jeg virkelig sjokkert. Det var så stort og tomt, og der skulle jeg skape et interiør på kun én uke! Jeg begynte med å lage et bord man kunne sitte ved og en seng man kunne ligge på. Utover mine materialer hadde Joar også samlet ting vi kunne bruke, blant annet et selskinn han hadde fått fra en venn fra Grønland. Det var virkelig utfordrende å arbeide så hurtig og på en helt annen måte enn jeg pleide. 

Jeg mener Joar har beskrevet samarbeidet deres i Harstad som en øvelse i «impro-duodje». Når man ser på den kreative bruken av forskjellige stoffer og tekstiler i interiøret du skapte til Girjegumpi, er det vanskelig å tro at denne kollasjestetikken var ny for deg!

– Ja, det var en helt annen prosess enn hva jeg er vant til. Tidligere hadde jeg nesten utelukkende jobbet med utgangspunkt i lulesamisk duodje. Jeg begynte min reise med duodje i en tid hvor den lulesamiske tradisjonen virkelig var under press. Jeg hadde lært duodje hjemme, men ville gjerne lære mer, så derfor gikk jeg på starten av 1990-tallet på Samernas folkhögskola i Jokkmokk. Da jeg var ferdig der, kunne jeg mye, men jeg tenkte aldri at det kunne være min fulltidsjobb. Derfor utdannet jeg meg til lærer og arbeidet som det i mange år mens jeg drev med duodje ved siden av. Jeg sydde gáppte (kofter) til familien, solgte litt på markeder og var med på noen utstillinger. I 2007 ringte Gunvor Guttorm og spurte om jeg ville være med på et duodjekurs på Sámi allaskuvla som var en del av bachelorutdannelsen i duodje. Jeg hadde jo en drøm om å arbeide videre med lulesamisk duodje, og kurset ble starten på at jeg tok hele bachelorutdannelsen og deretter også masterutdannelsen i duodje i Guovdageainnu (Kautokeino). 

– Det var et kultursjokk å komme til Guovdageainnu. På svensk side av Sápmi skal duodje være så vakkert at man nesten ikke kan bruke det. Men på allaskuvla møtte jeg et langt mer fleksibelt syn på duodje. Selvfølgelig skal det være flott, men det er en større åpenhet for at noen ting også bare skal være praktisk og brukbart og at alt ikke trenger å være perfekt. Spesielt bruken av sassne (garvet reinskinn) var helt annerledes på allaskuvla enn det jeg var vant til fra Samernas. I de første årene på bachelorutdannelsen hadde jeg vanskelig med å gi slipp på det tradisjonelle. Det var vel først med masterarbeidet at jeg var kommet så langt i prosessen at jeg klarte å navigere mellom disse to verdener. Prosjektet mitt, «Ett koncept om ett rum baserat på hållbara material: En transformering från goahte till heminredning» (2015), tok utgangspunkt i minnene og følelsene fra barndommens sommerferier i mine besteforeldres goahte (torvgamme). Jeg forsøkte å lage en fortolkning av det klassiske interiøret i den runde goahte og tilpasse det dagens moderne boligers firkantede rom. Jeg hadde lyst til å gjenskape lukten av tre, følelsen av å sove på nyplukkede bjørkekvister, mykheten i reinsdyrskinnene som dekket gulvet og den fysiske nærheten man har til hverandre. I gammen er det jo mange forskjellige rom i samme rom – og hvor mat, samtale og hvile skjer side om side. Da jeg begynte på masterarbeidet, var jeg også klar til å eksperimentere mer med materialer. Jeg brukte blant annet skinn- og stoffbiter jeg hadde samlet gjennom flere tiår som jeg lenge hadde syntes var for stygge til å bruke, men for fine til å kaste. Det var materialer som dette jeg tok med meg til Harstad.[2]

Utover å skape et bord og en seng med puter til Girjegumpi, laget du også flere andre kreasjoner, så som en flott sovepose i reinskinn. Så lagde du også den første i det som senere har blitt en serie stofftelt, rákkas. 

– Joar hadde forskjellige ideer til hva jeg kunne lage til Girjegumpi. På et tidspunkt spurte han om jeg ikke kunne sy en sovepose av tørkede reinskinn. Det hadde jeg absolutt ikke lyst til, for det var jo ikke en del av en samisk tradisjon. Men da jeg skulle sove en kveld i Harstad, kom historiene til meg fra mammas fetter. Var man fastlåst i fjellet i kulden, var man innimellom nødt til å slakte en rein og bruke skinnet som en sovepose. Så jeg sa: Ok, la meg prøve å sy en sovepose av tørkede reinskinn. 

– Det å sy en rákkas, altså et stofftelt, var derimot min idé. Jeg fortalte Joar historiene som min áhkko (bestemor) fortalte meg da jeg var liten, om hvordan de sov i rákkas på fjellet om sommeren. Ettersom Joar var opptatt av samisk arkitektur, tenkte jeg at rákkas måtte være den aller enkleste samiske bygningsformen, for den består jo bare av en stoffbit som man binder opp på to stokker for å få beskyttelse. Mine besteforeldre fortalte hvordan de alltid hadde en rákkas i ryggsekken mens de gikk og samlet rein. Vi brukte også rákkas som et rom i rommet i den tradisjonelle lavvuen som vi bodde i når vi var med på kalvemerking som barn. Ettersom røykåpningen er større i tradisjonelle lavvuer enn i de moderne versjoner mange bruker i dag, var rákkas viktig for å ikke bli til myggmat og for å holde varmen. Jeg ville gjerne sy en tradisjonell rákkas til Girjegumpi i blomstret bomullsstoff, men det syntes Joar var altfor kjedelig. Han kom i stedet med et stoff med afrikanske mønstre. Det tok litt tid før jeg klarte å akseptere dette bruddet på tradisjonen, men det ble fint til slutt. 

Etter denne Rákkas 0, som dere kaller den, som du laget til Girjegumpi i Harstad i 2018, har dere laget en hel serie rákkas som er enda mer eksperimenterende. Jeg har et spesielt forhold til Rákkas 1-4, som du laget med Joar til Festspillutstillingen i Bergen i 2020. Dette var de første rákkas dere laget av stoff med trykk av de fargerike tegningene av samisk arkitektur som jeg fant i et manuskript av misjonæren Knud Leem fra slutten av 1740-tallet på Det kongelige bibliotek i København. Jeg kom over manuskriptet da jeg arbeidet med min katalogtekst til festspillutstillingen om koloniseringen av Sápmi på 1700-tallet [3]. Disse detaljerte, piktogramaktige skissene av samiske boformer var så forskjellige fra de kjente kobberstikkene som ble trykket i Leems bokverk om samene i Finnmark som utkom i 1767. Jeg tok derfor umiddelbart kontakt med Joar ettersom jeg tenkte de var av relevans for Girjegumpi, og han kom ned på besøk til meg i København bare noen dager før grensene ble lukket av koronapandemien i mars 2020. Vi rakk heldigvis å få sett på manuskriptet og bestille reproduksjoner av en rekke av bildene. Det var fantastisk å se hvordan dere endte opp med å bruke disse skissene, laget for kolonimaktens kunnskaps- og kontrollapparat, som utgangspunkt for å skape nye samiske arkitektoniske strukturer på festspillutstillingen. 

– Jeg skulle egentlig arbeidet med Joar i Bergen opp mot åpningen, men så kom pandemien, og midt oppe i det døde også mamma. Jeg hadde derfor ikke muligheter eller krefter til å reise. Men dette skapte samtidig en ny dynamikk i samarbeidet mitt med Joar, for utover stoffene med trykk på som han hadde sendt meg, kunne jeg trekke på mine egne materialer i en annen grad. Vi skapte Rákkas 1-4 over Messenger. Vi hadde møte hver morgen hvor jeg kom med forslag til kombinasjonen av stoffer, og så diskuterte vi det og fant løsninger. Jeg hadde bruk for ekstra stoff for å sy sidene til rákkas, men bomullsstoff er veldig dyrt. Joar spurte om jeg ikke hadde noen gamle stoffer liggende. Jeg hadde akkurat ryddet ut etter min mor, og hadde derfor sekker med hennes sengetøy som jeg ikke hadde klart å kaste. Dette var en skatt midt i sorgen, for nå fant jeg en måte å legge noe av meg selv inn i prosjektet. Utover mammas sengetøy brukte jeg også biter av gamle duker, brukte kjoler og rester jeg hadde liggende. Jeg ville også gjerne legge inn noe lulesamisk i rákkasene. Båndene som sitter i hempene av sassne (garvet reinskinn) som sitter i toppen og på siden og som man kan bruke for å henge opp og spenne ut teltet med, er for eksempel laget av rester jeg hadde av de vevede båndene som vi setter nederst på lulesamiske kofter. Det blir alltid noen små biter til overs, og jeg har tatt med rester fra flere av mine barns kofter som jeg har sydd for over tjue år siden. Hele min familie er på en måte med i disse verkene. Det endte derfor med å bli en ganske så fin kombinasjon av mitt personlige materiale sammen med de historiske bildene. På mange måter ble dette også starten på min interesse for gjenbruk. 

Det er en form for dobbel sorgbearbeidelse på spill i disse verkene – en sorg over tapet av din mor og over effektene av den koloniale historien. Men det er også et reparasjonsarbeid ved at dere skaper noe nytt ut av det som vi er etterlatt med. Jeg er veldig glad i den måten du har klippet opp trykkene av Leems bilder på og sydd dem sammen igjen til noen komplekse kollasjer som gir nye perspektiver på dette koloniale materialet. Det er også mye humor i den måten du har gått til disse bildene og materialene på. 

– Det var Joar som foreslo at jeg kunne ta meg friheter med de historiske bildene. Jeg syntes mange av skissene av samisk arkitektur var så tomme, så jeg ville gjerne ha mer liv. Jeg plasserte derfor folk tilbake i mange av bildene. Det var morsomt å jobbe med forskjellige kombinasjoner av farger, former og stoffer. Dette har vi tatt lenger i de rákkasene vi har laget etter 2020, hvor vi også har printet de historiske bildene med forskjellige tydeligere effektfarger som gir en helt annen stemning og dynamikk. 

I din masteroppgave introduserte du begrepet «konsäppta duodje» eller «konseptuell duodje» for å beskrive forsøket ditt på å modernisere samiske duodjetradisjoner i interiøret du laget i masterutstillingen din [4]. Kan dette begrepet ikke også brukes for å beskrive din måte å arbeide på i Rákkas-verkene?

– Ja, det passer godt til Rákkas-arbeidene også. Jeg skrev frem det begrepet i sin tid i et forsøk på å forklare hva jeg arbeidet med i masterarbeidet mitt. Det var for eksempel mange som ikke forsto hvorfor jeg brukte materialer og skinn som ikke var av den fineste sorten. Selv om det ikke nødvendigvis er fruktbart å dele duodje inn i forskjellige kategorier, var det en stor hjelp for meg å rammesette masterarbeidet mitt som «konseptuell duodje». Det beskyttet meg fra de som mente det jeg laget ikke var riktig duodje, og det hjalp meg til å jobbe friere. Jeg synes fortsatt det er en fruktbar kategori å tenke med, for det er ofte nettopp konseptuell duodje som blir løftet inn i kunstrommet i disse dager. 

I de seneste årene har du ikke bare stilt ut arbeider på noen av de viktigste arenaer for duodje – så som utstillingen du hadde på Sami Duodji i Jokkmokk i 2022 i forbindelse med at du mottok det prestisjetunge Asa Kitok-stipendet i 2021 – men også på en perlerekke av nasjonale og internasjonale utstillinger. Med Joar Nango har du vært på blant annet Nasjonalgalleriet i Canada, Veneziabiennalen og på Museu de Arte de São Paulo i Brasil, og med dine egne prosjekter har du vært på alt fra Tjörnedala Konsthall (2022), Luleåbiennalen (2022) og Sápmi Triennale (2024). Hvordan har det vært å bevege seg inn i samtidskunstfeltet på denne måten? 

– Det er en stor forskjell på å arbeide i samtidskunstfeltet enn i duodjeutstillinger. Kunstverdenen er for eksempel langt mer åpen for at man kan vise ting flere ganger, mens det lenge har vært en forventning på duodjeutstillinger at man alltid skal skape noe nytt og at man kun viser de opphøyde, nesten uoppnåelig vakre verkene, og ikke ting man bruker. Til gruppeutstillingen Máttaráhkko och jag (2022) på Tjörnedala Konsthall viste jeg mine rekonstruksjoner av gamle lulesamiske kofter som jeg har skapt med utgangspunkt i studier av fotografier fra arkivet på Rasbiologiska institutet ved Uppsala universitet. Jeg har skrevet en artikkel om hvordan det var å arbeide med dette rasistiske arkivet i The Vessel [5]. Sommeren 2022 deltok jeg også i prosjektet «The Vuogas Way» på den samiske festivalen Márkomeannu. Her jobbet jeg videre med gjenbrukstematikken og sydde en fargerik kofte til Astrid Tuorda av stoffbiter jeg hadde liggende. Mens jeg jobbet med dette kom nyheten om at den svenske staten hadde gitt tillatelse til gruvedrift i Gállok (Kallak) i Jokkmokk kommune. Jeg fikk en tanke om at det ville føles litt merkelig å protestere mot gruven ikledd metaller som sølv og tinn. Det er selvfølgelig en lang og viktig tradisjon med å bruke sølvknapper og tinntrådsbroderi i lulesamiske områder, og dette har stor historisk verdi. Men i nordsamiske områder, for eksempel, har mange begynt å bruke horn i stedet for sølv. I et miljø- og gjenvinningsperspektiv syntes jeg derfor det var interessant å forsøke å overføre dette til lulesamisk ornamentikk. I samarbeid med Per-Stefan Idivuoma laget jeg derfor et avve (belte) med hornknapper i stedet for sølv og et sliehppá (bryststykke) med horndekor i stedet for tinntråd. Koften, barmkledet og beltet som Astrid bar på Márkomeannu, har jeg senere utstilt på min og Katharina Ungas vandreutstilling Duodji/Duodje: Förr, nu och i framtiden, som blant annet ble vist på Norrbottens museum i 2023. 

Denne tradisjonsutvidende praksisen preger også flere av de offentlige utsmykningene du har arbeidet med i de siste årene, så som prosjektene du har laget med Johanna Minde til Várdobáiki samisk senter i Evenskjer og til det kommende sykehuset i Narvik. 

– Johanna og jeg har akkurat hengt opp våre nye installasjoner til Narvik sykehus. Da vi ble invitert til å lage en installasjon til Várdobáiki, fikk vi i oppgave å arbeide med skinn, og laget da et veggbilde av sassne (garvet reinskinn). I Narvik skulle vi arbeide i en helt annen skala, og da bestemte vi oss for å prøve ut nye materialer og teknikker. Det er heller ikke så lett å arbeide med sassne i et sykehusmiljø på grunn av forskrifter om rengjøring og vedlikehold. Vi valgte derfor å jobbe med ullgarn, som har vært et livsviktig materiale i samisk kultur og som har vært brukt til alt fra grenevever til båndene som vi knyter rundt kommagene. Vi ville transformere garnet til noe nytt, og valgte derfor å arbeide med tufting. Vi har skapt store, fargerike veggtepper der vi har kombinert tuftede tepper med for eksempel tinntrådsbroderi, stoff og skinn. Disse teppene har vi installert over tre etasjer i trappehuset som binder det nye sykehuset sammen med Narvik helsehus. 

Det er imponerende hvor mange materialer du behersker! Dette kommer for alvor til syne i det som nesten fremstår som en miniretrospektiv utstilling under Bokmässan 2024 i Göteborg, som hadde Sápmi som hovedtema og hvor du var ansvarlig for å iscenesette Tjállegoahte – Författarcentrum Sápmis store stand. 

– Tjállegoahte samarbeidet med KIN Museum för samtidskonst i Kiruna om utsmykningen av standen, og det var museumsdirektør Maria Lind som inviterte meg til å lage innretningen av deres store område midt på messen. Da fikk jeg lage et «Joar-rom» selv, på mine egne vilkår og med utgangspunkt i mine egne visjoner. Jeg delte for eksempel rommet opp ved å lage flettede gjerder av bjørkeris. Før i tiden laget vi både reingjerder og rypefeller av bjørkeris. Ettersom jeg skulle finne en måte å dirigere mennesker i rommet på, benyttet jeg meg av de strategiene som samer har brukt i mange år for å styre dyr. Dette ble veldig effektfullt, også fordi bjørkerisen ga fra seg en sterk duft i rommet. Fra taket hadde jeg skapt en serie fargerike bannere med lulesamiske mønstre for å få en kobling til området mitt. I resten av rommet arbeidet jeg videre med samisk interiør. Maria Lind har fulgt arbeidet mitt i lang tid, og sammen valgte vi ut deler fra forskjellige prosjekter som jeg har laget de siste ti årene. Jeg plukket for eksempel frem elementer fra masterarbeidet mitt som jeg laget i nye versjoner og så la til nye deler. Jeg har tidligere laget tepper av reinskinn, men denne gangen prøvde jeg å lage et teppe i tuftet ullgarn som brakte inn forskjellige elementer og ornamenter fra lulesamiske drakter. Dessuten viste jeg forskjellige samarbeidsprosjekter, blant annet av Joar og mine Rákkas. Jeg skapte også en serie lampeskjermer, puter og stoff i samarbeid med Bäckdesign i Jokkmokk. Sammen med Mikael Pirak skapte jeg et bord hvor bordplaten var belagt med et mønster av reinhorn støpt i gjennomsiktig epoksy. Reinhornet kan ikke brukes til duodje ettersom det har for mye marg i seg, men det ble en flott bordplate. Kristoffer Unga Pirak hjalp meg med å lage et bord av tre til scenen, og både han og Johanna Minde hjalp meg med rominndelerne av bjørkeris. KIN Museum för samtidskonst i Kiruna kjøpte inn store deler av denne installasjonen, og det er jeg glad for. Bokmässan er nok det største prosjektet jeg har gjort, og jeg tror aldri jeg hadde klart å lage en så stor installasjon på så kort tid uten erfaringene fra å arbeide med Joar og Girjegumpi.

Fotnoter: 

1: Ettersom Katarina Spik Skum er fra lulesamisk område, bruker jeg hovedsakelig lulesamiske ord og begreper i teksten, for eksempel «duodje» i stedet for det nordsamiske «duodji». 

2: For mer informasjon om mastergradsprosjektet «Ett koncept om ett rum baserat på hållbara material: En transformering från goahte till heminredning» (2015), se Katarina Spik Skums egen tekst Goahten: At home with Sámi (2022), publisert på den digitale plattformen The Garland Magazine. Tilgjengelig via https://garlandmag.com/article/goahten-sami-hut/ (hentet 19.11.2024). 

3: Mathias Danbolt, «Control, Collect, Copy: Scenes from Four Hundred Years of Colonial Knowledge Production on “Danish Finnmark”», Joar Nango: Girjegumpi, Axel Wieder (red.), Berlin: Sternberg Press, under utgivelse, s. 192–215. 

4: Katarina Spik Skum, «Ett koncept om ett rum baserat på hållbara material. En transformering från goahte till heminredning», masteroppgave, Sámi allaskuvla, 2015. Tilgjengelig på https://samas.brage.unit.no/samas-xmlui/handle/11250/2789000

5: Katarina Spik Skum, «Reconstructing Gábde Based on Racial Biology Archives», The Vessel, nr, 3, mai 2022: https://vessel-magazine.no/issues/3/embodiedknowledge/reconstructing-gabde