Klimakunst

Tittel: Stop. Rewind. Play.

Kunstner: Lina Norell, Trude Westby Nordmark, Jorunn Hanstvedt, Arild Våge Berge, Nina Malterud og Helge Hansen

Sted: Akershus Kunstsenter, Lillestrøm

Tid: 11. januar – 9. februar 2020

Kan kunsten greie det verken forskningsrapporter eller demonstrasjoner har maktet?

Det er få kunstverk som har gjort et så uutslettelig inntrykk på meg som Olafur Eliassons irrgrønne mossefoss, slik den buktet seg som en forgiftet flod gjennom den lille beskjedne småbyen. Verket var del av den aller første Momentum-biennalen i 1998, og det var et slags skremmende landskapsmaleri i en helt ny betydning av ordet. Jeg visste ikke riktig hvordan jeg skulle kategorisere verket den gang, men jeg forsto at det var en refleksjon omkring naturens skjønnhet og sårbarhet. I dag, 22 år senere har jeg en presis betegnelse jeg kan bruke; en skuff jeg kan putte Eliassons verk ned i: Vi kaller det «Climate Art» i betydningen kunst som utforsker menneskets påvirkning på, og utnyttelse av jordens ressurser.

Kan kunsten gjøre en forskjell?

Men hva nytter det egentlig å formulere disse spørsmålene kunstnerisk? Har kunsten noen mulighet til å klare det verken forskningsrapporter, kronikker, demonstrasjoner eller skolestreiker synes å makte: Å få beslutningstakerne til å handle? Eller å få forbrukerne til å bremse kjøpefesten? Hva skal kunsten kunne bidra med her? Og er dette problemstillinger som egentlig er egnet for kunstnerisk behandling?

Nettopp slike spørsmål er det jeg tygger på mens jeg går av toget på Lillestrøm stasjon for å besøke den lille, store institusjonen Akershus kunstsenter. Utstillingen «Stop. Rewind. Play» «...oppfordrer oss alle til å stoppe opp...» står det i pressemeldingen, «...og forsøke å finne nye veier inn i fremtiden.» Det er ingen liten ambisjon, og fallhøyden er selvfølgelig tilsvarende stor. Men jeg liker høye ambisjoner. Jeg liker institusjoner som tør å kaste seg ut på dypt vann.

Et stille opprør 

Og det første som møter meg i utstillingen er også virkelig et prosjekt som får meg til å stoppe opp. Det er Jorunn Irene Hanstvedts verk som viser tre kvinner i Sør-vest Kina, som sitter på bakken utenfor et nedslitt hus, i et skrint landskap.

De samler sammen gamle potteskår og andre ødelagte rester av ting og redskaper som kanskje kan komme til nytte. Bildet er holdt i varme jordfarger. Koloristisk er det en vakker kontrast mellom de terrakottarøde husene og det blekgrønne landskapet bakenfor. Ved første øyekast ser det ut som et fotografi, men når jeg kommer nærmere ser jeg at det er et håndknyttet teppe; et fotografisk bilde forvandlet til et ulltekstil; med en knute for hver fotopiksel. I dette prosjektet har kunstneren investert tre hele årsverk. Og nettopp gjennom det langsomme, kunstferdige håndverket, vel så mye som gjennom selve motivet, formulerer hun en kritikk av den oppjagede, hyperkommersielle forbrukskulturen vi lever i.

Snyltere

En ram lukt av tang møter oss i annen etasje; her har Trude Westby Nordmark skapt en installasjon bestående av keramiske skulpturer og tørr blæretang. Hele installasjonen gir en undersjøisk opplevelse med glaserte former som likner marine vekster og organismer, som sjøanemoner, alger og tang.

På veggen «vokser» snyltere, som kunstneren selv kaller sine små traktformede glaserte skåler. De likner en type undersjøisk vekst som nærer seg på andre organismer, en slags sopp. Dette fokuset på naturens kretsløp, og snylteorganismer kan sees som et bilde på hvordan vi mennesker helt tankeløst utbytter jordklodens ressurser, og slik utarmer den naturen vi selv er fullstendig avhengig av.

Jord og himmel

En annen som er opptatt av nettopp dette med naturinngrep er Arild Våge Berge. Bestefaren ledet utbyggingen av en vannkraftstasjon på Sunnmøre på 60-tallet, noe som førte til omfattende naturinngrep. Dette er noe Berge kretser om i sitt kunstnerskap. Men han er også opptatt av hukommelse, hvordan vi bærer med oss våre erindringer.

I utstillingen har han skapt en underlig installasjon av et gigantisk sandpapir som ligger utover gulvet. Oppå ligger et objekt, som har etterlatt seg et bredt spor i sandpapiret. Objektet er satt sammen av ulike ting han har funnet på sitt eget hjemsted, som bruddstykker av en barndom; et gammelt jordbruksredskap, en bok og et stjernekart. Det er en spenning i denne kombinasjonskulpturen, mellom jordbruksredskapet som graviterer mot jorden, og stjernekartet som peker opp mot himmelen.

Et fremmedgjort blikk på naturen

Hos Helge Hansen er det et fremmedgjort blikk på naturen vi møter. I den humoristiske, men også ganske uhyggesvangre animasjonsfilm «Forest surprise» viser han en syntetisk skjermversjon av virkeligheten. Verket henter inspirasjon fra dataspillestetikken.

Her ledes vi inn i en virtuell verden. Vi beveger oss hurtig på en sti, mellom høye trær som er realistiske og stiliserte på samme tid. Dypt inne i skogen kommer vi til et hus. Som et immaterielt vesen tar vi oss rett igjennom veggen, og der inne kan vi se små sirkler, som badeballer som stiger mot taket, som bobler som brister og blir borte. Helt til slutt knuser en av disse ballene glasstaket, og avdekker en skinnende blå himmel. Akkurat hva Hansen forsøker å si oss med dette verket er noe uklart, filmen har noe drømmeaktig og surrealistisk over seg. Den er preget av en intens stillhet- og ensomhetsfølelse.  

Stop. Rewind. Play 

Tittelen er interessant, og for meg som er født på 70-tallet, kanskje litt nostalgisk. Den får meg til å tenke på den gamle kasettspilleren jeg en gang hadde, der jeg spolte tilbake og spilte yndlingslåten flere ganger. Men i dette tilfellet henspiller det vel heller dels på utstillingens uttalte ambisjon om å få publikum til å stoppe opp og tenke. Men det handler også om nødvendigheten av å bremse forbruksveksten, utslippene og spole tilbake til en annen – og kanskje enklere tid.   

Selv om utstilling har et noe dystert fokus, er det en vakker og løftende opplevelse. Ikke fordi den egentlig gir meg noe svar på om kunsten virkelig kan skape endring, men fordi enhver streben er bærer av et håp.

Mona Pahle Bjerke