Klimaendringenes forkullede spøkelser

Det er en typisk gulgrå januardag, der himmelens fargetoner flyter sammen med de grå bygningene i Kvadraturen. Den sterke kontrasten svart mot hvitt i utstillingen Sanke føde i villbrann gir derfor nesten en oppkvikkende effekt idet man går inn på Format. Objekter i dyp skinnende svart står som silhuetter av trær, dyr og havformasjoner, i tydelig kontrast til galleriets kritthvite vegger. De fem verkene i utstillingen utgjør store forkullede treskulpturer. Kommer man helt tett innpå dem, kan man se gliper av det lysebrune treverket under den svarte overflaten. 

Skulpturen Child Inside (2022) består av kronen fra et bjørketre, et komplekst møtepunkt der tykke grener strekker seg fra stammen og opp mot taket. Treets blader, kvister og grener er borte, men hovedstrukturen står igjen, svart og skinnende. I verket Formula (2023) har et furutre blitt formet til et relieff av forkullet treverk. Skulpturens loddrette bølger bukter seg på en og samme tid oppover og nedover veggen. Beveger man seg videre inn i det indre gallerirommet, blir man stående fremfor verket Ancestors (2022). Skulpturen består av fire like høye og like tykke stammer, hvor man fortsatt kan se merkene etter trærnes greiner. Sporene etter deres opprinnelige form er med på å gi hver av stammene sine individuelle karaktertrekk. Jeg ser dem for meg som kappekledde voktere av en skjult verden, en virkelighet utilgjengelig for oss mennesker. 

I hver sin ende av utstillingsrommet er det to treskulpturer som skaper assosiasjoner til dyreverdenen. Dawn (2022) står i den fremste delen av rommet, Mother of Dawn (2022) i den bakerste. Begge disse skulpturene har fått en litt annen overflatebehandling enn de andre, de er både forkullet og pigmentert. Jeg synes de ligner seler, og når titlene i tillegg indikerer at det er mor og barn, iscenesettes det et narrativ. Man kan se for seg hvordan selungen nysgjerrig utforsker i forgrunnen mens moren passer på i bakgrunnen. Verkene utviser lekenhet, og navnet «Dawn» skaper i tillegg assosiasjoner til en ny dag, blanke ark og håp. Samtidig fremstår den forkullede overflaten og plasseringen, der de tilsynelatende «svømmer» mellom brente trær, som et dårlig tegn. Har man sett et par naturdokumentarer, er det alltid foruroligende når det oppstår litt for mye avstand mellom mor og barn. Man ser for seg at en spekkhogger når som helst kan dukke opp og snappe til seg selungen. Selv om undertegnede ikke orker å se disse delene av dokumentaren, så er dette tross alt naturens kretsløp, for den hypotetiske spekkhoggeren må også ha mat. 

Ild er på samme måte en del av naturens kretsløp. Utstillingsteksten forteller om hvordan tidlige mennesker benyttet seg av skogbranner for å overleve. Det å dyrke mat i nybrente vegetasjonsområder har blitt gjort i store deler av verden gjennom historien. Dette er likevel ikke en dyrkningsmetode som er bærekraftig når man kommer over en viss befolkningstetthet. Jordkvaliteten blir raskt dårlig, og derfor må man kontinuerlig flytte til nye, urørte områder der man gjentar den samme prosessen. Avskoging er et annet stort problem – eksempelvis skriver Regnskogfondet at det i Indonesia og Malaysia har blitt brent ned store områder for å plante nye oljepalmetrær. [1] Samtidig ble det i oktober 2022 satt ny rekord for avskoging i Amazonas, der 904 kvadratkilometer av regnskogen ble hogd eller brent ned.[2]

Det er dystre tall som minner oss på at vi lever i en verden som faktisk «brenner». Utstillingen skaper unektelig assosiasjoner til pågående naturkatastrofer som har oppstått i møtet mellom mennesker, industri, dyr og planter. Tematikken presenteres likevel ikke i en moraliserende tone, men fremhever kanskje heller ildens interessante dobbelthet, både som ustyrlig naturelement og som menneskelig verktøy. Det er faktisk ikke ilden som er problemet, men heller hvordan mennesker bruker ild som et effektivt redskap for å rydde områder, for så å utnytte og utvinne naturen. 

I et stilrent og estetisk format tar Sanke føde i villbrann opp komplekse spørsmål omkring menneskets verdier og vårt forhold til naturen. I tillegg opplever jeg også at verkene har en tydelig tilstedeværelse i gallerirommet, og tankene går til 60-tallets minimalisme og kunstnere som Robert Morris. En grunnteori rundt minimalismen som kunstretning var at denne type verk hadde en teatralitet. Kort forklart vil det si at skulpturenes størrelse og geometriske form i galleriets white cube skapte en fysisk tilstedeværelse som kun virket i relasjon til en tilskuers kropp. På lignende måte opplever jeg at Stavs utstilling iscenesetter tilskueren mellom de store, svarte skikkelsene i gallerirommet.

I form av tre- og dyreformasjoner bærer skulpturene med seg et mørke eller en form for melankoli, som om de var klimaendringene og det biologiske mangfoldets forkullede spøkelser. Men når flammene har gitt seg, er det kanskje likevel en mulighet for at man vil kunne sanke føde til nytt liv? Jord og mycelium vil kunne ta dyr og trær tilbake, og etter litt tid vil det kanskje i glipene av lysebrunt treverk kunne avsløres en liten, grønn spire, før det organiske materialet langsomt inntas av mose, sopp og insekter.

Noter:

1: Regnskogfondet. «Problemet med palmeolje». u.å. https://www.regnskog.no/no/regnskogen/derfor-forsvinner-regnskogen/problemet-med-palmeolje 

2: Dagsavisen. «Brasil satte rekord for avskoging i Amazonas». 2022. https://www.dagsavisen.no/nyheter/verden/2022/11/11/brasil-satte-rekord-for-avskoging-i-amazonas/