Kari Aasen i samtale med Gunnar Danbolt

I den nyeste utgaven av Kunsthåndverk setter Gunnar Danbolt Kari Aasens kunstnerskap inn i et 50-årsperspektiv. Her følger en kortere versjon av teksten, som kan leses i sin helhet i Kunsthåndverk 3/2020.

Gunnar Danbolt: I de prosjektene du har arbeidet med i de siste årene, er forgjengelighet blitt et konsept du har forsøkt å belyse fra forskjellige sider. Er dette et tema som er blitt mer og mer aktuelt nå som du er kommet opp i pensjonsalderen, eller har det vært til stede i de meste av det du har gjort? 

Kari Aasen: Forgjengelighet som tematikk har fulgt meg en god stund, men har blitt mer fremtredende etter hvert. Man merker jo at tiden beveger seg, og man blir eldre. De gamle kulturer, der keramikken en gang hadde vært til stede i hverdag og fest blant levende mennesker, møter vi på museer med kun spor av det levde livet. Hvordan vil vi i min generasjon setter spor for ettertiden? Innkjøp til museer og samlinger er viktig i så måte, og det føltes sterkt å stå i en slik keramikktradisjon, men hvordan kan man katalogisere det forgjengelige og arkivere det dødelige? Forgjengeligheten har blitt mer og mer tydelig i mine kunstprosjekter etter hvert. Kanskje er det behovet for å sette egne spor som er en del av drivkraften? Tiden går jo ubønnhørlig for oss alle. 

Danbolt: Nå ville et slikt tema vært umulig, om du hadde forblitt en brukskunstner. De mulighetene som keramikken nå åpner for, har du anvendt på en imponerende måte. Tiden og utviklingen har slik vært på din side, for dine forgjengere for 100 år siden kunne ikke engang ha drømt om å arbeide med slike konsepter som har opptatt deg. Tenker du over hvor privilegert du egentlig har vært? For det er avgjørende for en kunstner å være heldig med sin tid, slik du har vært. 

Aasen: Ja, man er jo i sin tid og har de muligheter som er tilgjengelig. Vi har kjempet fram gode ordninger til støtte og stipender gjennom kunstnerorganisasjonene. Jeg har vært heldig. Noe som har gjort det mulig å utforske og utøve min praksis, og kunne gjøre det tilgjengelig med utstillinger og prosjekter i både inn- og utland. Formidling av kunst har vært, viktig ikke bare for min egen del, men for å utvide og gi muligheter til økt synlighet og bruk av kunst generelt. Jeg har vært aktivt deltakende i kunstnerorganisasjonene og kunstnerstyrt formidling siden 70-tallet. Å være sosial, ta del i fellesskapet og tenke solidarisk har også vært en viktig del av mitt kunstneriske liv, noe jeg anser som viktig og lærerikt for utvikling og vekst både faglig og menneskelig. No man is an island. 

Danbolt: Hvordan ser du på fremtiden for keramikken – tror du at den vil bli sett på som kunst, slik den jo faktisk er? Eller har begrepet kunsthåndverk en fremtid? 

Aasen: Begrepet kunsthåndverk har vært debattert med ujevne mellomrom i NK. Det er jo bare delvis dekkende for både keramikkfaget og de andre materialbaserte fagene. Det er mange ulike praksiser, og kunsthåndverk er et mangfoldig fagområde. Det dekker et spekter av uttrykk og et spenn av virksomheter. Alt av keramikk er ikke kunsthåndverk, og mye av det som blir betegnet som kunsthåndverk, er ikke alltid relevant. Så lenge det gir gode muligheter for den enkelte utøveren, er det vel et dekkende begrep, har jeg tenkt. Men jeg er sannelig ikke så sikker lenger. Selv om jeg er sterkt knyttet til organisasjonen NK, kjenner jeg vel på at keramisk kunst og matrialbasert kunst etter hvert er mer dekkende for min praksis. 

Likte du det du leste? Les en lenger versjon av Gunnar Danbolts tekst om Kari Aasen i papirutgaven av Kunsthåndverk 3/2020 – eller abonner på den digitale utgaven av tidsskriftet til kun 19,– per måned her!