Folk og pengers trekk over verden

Et av verkene i kuwaitisk-puertorikanske Alia Farids prisutstilling på Henie Onstad Kunstsenter – At the Time of the Ebb (2019) – er på et vis en tidskapsel. Videoen viser den tradisjonelle nyttårsfeiringen ved sommersolverv, Nowruz Sayadeen («fiskerens nyttår»), på øya Queshm i Iran. Ungdommer, barn og voksne kler seg opp som firbente dyr, som hester og kameler, på en festdag der de ikke høster fra havet, men hyller dets grøde med opptog og dans. I tankene mine vandrer kostymene på tvers av kulturer, mennesket som hermer dyret er så fundamentalt; jeg husker min egen opptreden som del av en firbent hest i en skoleoppsetning, kanskje var det Kardemomme by. 

Farids video er visuelt fengslende på et helt annet nivå enn skoleoppsetninger, den er nærmest forheksende. Antagelig burde jeg ikke bruke det ordet, siden vårt blikk på andre kulturer ofte farges av en litt kikkeraktig fascinasjon for ukjente skikker og kutymer. De dvelende scenene i At the Time of the Ebb er like fullt trollbindende. Fiskerlandsbybefolkningens ritualer er fanget med melankoli, og det er som om jeg faller inn i en annen verden, utenfor tiden. Men om jeg skulle få for meg at den var enklere og mer attråverdig, adskilt fra min egen, korrigeres jeg i videoens siste panorama. Vi ser en kamel som gomler på en plastbit. Er man da fjetret av fjern idyll, river Farid sløret av: Den globale katastrofen vi har påført verden, finnes også her – dens konsekvenser er minst like synlige her. 

Lignende milde irettesettelser finner man også andre steder i Bneid Al Gar, som betyr «land av tjære» og er navnet på en bydel i Kuwait. Utstillingens andre videoarbeid, Chibayish (2022–2023), gir et innblikk i livene til tre unge som gjeter vannbøfler i det sørirakiske distriktet ved samme navn. Stemningen er hverdagslig intim, men hevet over det dagligdagse. Guttenes bøffellokk lyder nærmest som noe førspråklig; samspillet mellom menneske og dyr er bevegende, men samtidig ser vi tørken og forurensningens påvirkning på landskapet omkring dem. Utarmingen av disse myrområdene, der elvene Tigris og Eufrat møtes, begynte med den første Golfkrigen på 1980-tallet. Krigene i dette området har alltid påvirket oljeprisen, og dermed finnes det også forbindelser til Norges rikdom her. 

Vannets betydning understrekes av de store skulpturene som vises i samme rom. In Lieu of What Is (2022) består av fem ruvende og glatte vannbeholdere støpt i glassfiber og polyesterharpiks, alle i hvert fall over to meter høye, beigefargede. Man forstår dem umiddelbart som en form for kanner, men jeg trenger veggtekstens forklaring av likheten med offentlige vannfontener som er vanlige i arabiske byer. Slik jeg oppfatter det, låner de ofte form fra sportsutstyr og fra kommersielle produsenter. Men uten reell kunnskap om sammenhengen får man bare en anelse av skulpturenes kritiske dimensjon. I lys av videoarbeidene fremstår de bombastiske, selv om veggteksten hevder at de henviser til dagens situasjon så vel som oldtidens offentlige drikkebrønner.

Som man forstår er nettet av forbindelseslinjer som ligger til grunn for den moderne verden viktig i Farids kunstnerskap. Forflytninger, diaspora og tradisjon er essensielt også i Elsewhere (2023–), tekstilserien som fyller utstillingens andre sal på Henie Onstad. De femten teppene henger i to rader i rommet, og man kan dermed betrakte baksidene; slik får tekstilene en forsterket fysisk tilstedeværelse, å se de sirlige trådene på den mørke vrangsiden av teppene gjør dem mer levende. De inntar rommet som en egen befolkning. Teppene dokumenterer en diaspora som ikke er globalt synlig, nemlig den palestinske befolkningen i Puerto Rico, et av kunstnerens to hjemland. Det gjør inntrykk å se slagordet som de siste årene har gjallet i demonstrasjoner for Palestina – «Del rio al mar libres vamos a andar» (i Norge ropes det ofte på engelsk: «From the river to the sea …») – vevd inn på et teppe. Spesielt er det også at teppene er produsert av håndverkere i Samawah i Sør-Irak, som er kjent for teppetradisjonen izar. I sterke kombinasjoner av rustrødt, blått og gultoner dokumenterer teppene moskeer, arabiske restauranter, apotek – kort sagt steder der palestinske liv utspiller seg i Puerto Rico.

Jeg tenker på hvor usynlig den arabiske diasporaen stort sett er i Mexico, et land jeg selv kjenner og tilbringer mye tid i. Selv om global forflytning for lengst er blitt en vane – for eksempel forventer vi å finne arabisk, japansk og koreansk mat overalt – tenker vi kanskje ikke over hvordan menneskene har havnet der eller hvordan deres levevis har endret seg med forflytningene. Elsewhere er en påbegynt serie, som skal utvides med tekstiler fra andre latinamerikanske land der tradisjonene er blitt vridd til på andre måter. Når man etter hvert kan sammenligne arbeidene, vil tradisjonstranformasjonene jeg opplever at Farid arbeider med her antagelig stå klarere. Verken fortiden eller tradisjonen er faste størrelser, men konsepter som puster og endrer seg med oss.

Farid (f. 1985) er den tredje mottakeren av Lise Wilhelmsen Art Award, og også den yngste hittil. Man kan argumentere for at det er synlig; kunstnerskapet vi møter i Bneid Al Gar er kanskje ikke like fullvokst som i de tidligere prisutstillingene til Guadalupe Maravilla og Otobong Nkaga. Men jeg tviler ikke på at Farids perspektiver på verden utvider vår forståelse – særlig av områder som gjerne reduseres til paradisfortellinger, noe som er tilfelle både for det «tropiske» Karibia og området ved Eufrat og Tigris. Sistnevnte oppfyller våre fantasier om Østen og er faktisk siden Bibelen blitt omtalt som Edens hage. 

Så kan man selvfølgelig også peke på ironien i at prispengene Farid mottar fra skipsrederfamilien Wilhelmsen inngår i det internasjonale nettverket hun arbeider med å synliggjøre. Men det gjelder også kunstverdenens økonomi generelt. Som vi alle vet: Pengenes trekk over verden former den, og å gi Farid midler til å formidle hvordan er slett ikke det dummeste man kan gjøre.