Et tankefrø for feberdrøm

Tittel: 30 grader i februar

Kunstnere: Andrea Scholze, Bjørn Båsen, Hanne Friis, Lars Morell, Linda Lerseth og Liv Tandrevold Eriksen

Sted: QB Gallery, Oslo + qbg.com

Tid: 19. februar til 18. april 2021

Det kommersielle galleriet QB reintroduserer seg selv i nye lokaler med en helhetlig
forståelse rundt salg og kunstmarkedets økonomiske instrumentalisme som både
gagner dem selv og kunstnerne.

19. februar åpnet QB galleri nye lokaler i Bygdøy allé. Gruppeutstillingen 30 grader i februar består av ett maleri av Bjørn Båsen, keramiske skulpturer av Andrea Scholze, et større tekstilarbeid av Hanne Friis, flere malerier av Lars Morell, tre keramiske skulpturelle veggarbeider av Linda Lerseth og tre malerier av Liv Tandrevold Eriksen. Samtlige kunstnere har tidligere stilt ut beslektede arbeider i QBs gamle lokaler ved Blomqvist, men det er overraskende forfriskende å se kunstnernes kausalitet og selvevaluering repetert, vekk fra klisjeen om forventningen av fornyelse. Heller presenterer galleriet det vi allerede vet.

De iboende forutsetningene i kunstnernes ferdigstilte objekter viser et bedagelig spill mellom forventing og ro. Jeg møter forføreriske og søvnige arbeider som byr på seg selv med lovnad om selvbelønning om du tar deg tid. Gruppeutstillingen befinner seg i singulære dialoger, men samlet er de tidsriktige tendenser og fungerer uproblematisk som kohort. Utstillingens kuratoriske grep er en symbiose mellom maleri og materiell kunst.

Det eksemplifiseres i de maleriske gimmick-baserte imitasjonene i Lars Morells «løse» tråder, og Bjørn Båsens keramiske puslespill. Morell og Båsen viser implisitt sine begrensinger når de presenterer motivene som ren illusjon, ikke uten å vise en forståelse for de teoretiske rammene rundt metodene.

Det er i Linda Lerseths selektive univers teori rundt imitasjon og illusjon er mest fremtredende. Strengt planlagt sabotasje i keramikk og glasur, gjennomhullet med bolter, har begynt å kjennetegne hennes særegne teknikker. Lerseths oppriktige glede i utforskningene, reflekteres i arbeidene Apricot og Ashtray som fetisjerte objekter, med et ikke-verbalt magesug av begjær for å forstå assosiasjonene. I en kommersiell versjon; et ønske om å være i besittelse, for å kunne knekke koden i ro og mak.

Andrea Scholzes ikke helt humane, men ubestemte vesener har som regel uthulte sjelløse øyne, en signatur som har fulgt henne i flere år. Scholzes skulpturer er et godt eksempel på titler som mer enn tilbehør. Med titler som: Jeg er bare meg, Prøver å være fin for deg, Der og da virket det evig, og til slutt: Litt Ensom, er Scholze en emo-kid som kanaliserer sin patologiske vei i lyset av sin generasjons kollektive mytologier.

Videre er tittel-gamet sterkt i Liv Tandrevold Eriksens tre akrylmalerier: Queens Rooster, Sushi Tears og (Two Fingered) Dino. En fyrig dans seg imellom som både makter å avsløre og å tildekke kunstnerens indre dialog. Det livlige fargespillet er puslespill fra tidligere tekstiler, satt sammen på nytt. I stedet for å snevre inn alternativene når hun maler, kan Tandrevold med god samvittighet eliminere de delene av maleriet som ikke ble optimale på den riktige måten, heller klippe opp og sy nye former, eller bruke baksiden der malingen har blødd igjennom.

Wave av Hanne Friis er en omfattende tekstil som med håndfarget bomull i syntetisk indigo er lagvis og finurlig håndsydd over flere år. Som tittelen lyder er verket en frossen bevegelse av stormfullt hav på full fart ut av veggen. Den organiske spenningen bringer blikket videre til tilstedeværelsen av hånden der lagvis bretting får deg til å tenke på havets sirkulære tempo. Bølgene kommer fra dypet, og i Friis’ tekstil ligger det en uro under teppet som ruger på en annen virkelighet, tanken om å bade på en sydenferie kan også forbindes pirater, flykrasj og haier.

Myke lyder – varm luft

Samtlige kunstnere ble tildelt utstillingens tittel som et fritt utgangspunkt i invitasjonen. Tittelen er mistenkelig lik utstillingen Sol og vår i januar på Astrup Fearnley som stilte ut unge «lovende» kunstnerskap i 2019. Kanskje viser 30 grader i februar et ønske om å presentere en optimistisk aura av letthet, som muligens blir idiosynkratisk i det materialbaserte alvoret representert i arbeidene. Det er forståelig at man vil gi de besøkende et tankefrø for å minnes at bedre tider kommer; varmt vær, lunere lyder, sakte tanker og fargespill som popper opp i veikanter og blomsterbed. Plutselig blir det umulig, mulig.

Likevel, uten at dette skal være noe å henge seg opp i, er utstilling på QB kun representert med norske hvite kunstnere. Som kritikk er den ikke myntet på kunstnerne. Jeg nevner det innenfor rammene av kulturell fascinasjon som er å ses i flere verk. Vår elsk for sol forbindes med fraværet av slit, og det å reise til andre strøk handler i stor grad om å oppleve sine egne følelser på nytt i ukjente omgivelser. Her kommer Bjørn Båsens arktiske historiefortelling inn som en slags antitese. Med gråsprengte tidsperspektiver er 2021 spesielt koblet opp til ideen om at varmere temperatur skal redde oss. I sydligere land er varme knyttet opp til svette, hungersnød og spredningen av ørken – for å være dramatisk. Men altså den norske kunstscenen må få lov til å være gjennomglobalisert lik resten av samfunnet.  

I en av Oslos travleste knutepunkter, blant ambassader og eksklusive nisjeforretninger, ligger en high fashion klesbutikk med hvert enkelte plagg ute i kun én størrelse. Tilbake inne hos QB skinner de individuelle arbeidene i all sin eksklusivitet og finesse som unikum. En kjole fra Gucci kan i teorien fabrikkeres i det uendelige for en høyere pris enn det dyreste maleriet inne på QB. Mens det tidligere var 85 % sluttsalg på teppebutikken som inntil nylig leide det som nå er QBs lokaler, viser galleriet til et øye for kommersielle arbeider som beholder sin integritet.

Hedda Grevle Ottesen