En hemmelig sommer

Jeg er kald inn i margen og våt på føttene når jeg stamper inn i det lille sentrumsgalleriet Soft i Oslo. Kanskje bidrar det gufne januarmørket og fortausslapset til opplevelsen av å vandre inn i en lomme av lys. Hele Carin Wessels vevutstilling fremstår som fylt av solskinn. Utstillingen Brev til en ukjent er en liten retrospektiv presentasjon av Wessels kunstnerskap fra 1989 til 2016. 

Carin Wessel har markert seg som vevkunstner i over 50 år. Hun er anerkjent, men har likevel ikke på langt nær fått den oppmerksomheten hun egentlig fortjener. Hun ble flasket opp på kunsthåndverk og kultur: Moren var vever og faren interiørarkitekt. Men der moren Birgit Wessel var en klassisk kunsthåndverker som vevde vakre stoffer for møbelindustrien, har Carin Wessel nærmet seg veven mer som en modernistisk maler.

Landskapsaktig romlighet

Vevnadene hennes er akvarellaktige og tidvis lysende i sine klare fargesjatteringer. Hun har spesialisert seg på den eldgamle innfargingsteknikken ikat, som har røtter tilbake til Indonesia på 600-tallet. Prinsippet er nokså enkelt og minner om batikk, der man hindrer fargen i å trenge inn i visse partier. Wessel har utviklet et egenartet nonfigurativt formspråk, der hun stort sett jobber i flaten samtidig som hun aktivt vever inn referanser til naturen, noe hun understreker med titler som Morgensol eller Snøen smelter. Noen av arbeidene hennes bærer også i seg en slags landskapsaktig romlighet, eksempelvis den skinnende blå og turkise vevnaden Uvær i sikte fra 2005, med grønne, blekrosa, fiolette, gråsorte og gylne sjatteringer. Også uten den talende tittelen får vi fornemmelsen av at nedre del av teppet definerer en slags forgrunn med grønn vegetasjon, mens øvre del skildrer himmelen i bakgrunnen med truende skyer i horisonten. Et annet eksempel er Morgensol, som gir assosiasjoner til solspillet i et mektig fossefall. Monteringen, der teppet liksom flommer utover gulvet, understøtter denne forståelsen. 

Påklistrede elementer

Andre av arbeidene hennes er mer gjennomført abstrakte, som for eksempel Night fever fra 2016. Dette er et interessant verk fordi det viser bredden og rikdommen i Wessels formvokabular. Vi ser hvordan hun klarer å skape en spenning mellom strek og flate, og hvordan hun gir uttrykket en variasjon og fylde uten at virkemidlene slår hverandre i hjel. I denne vevnaden ser det også ut som om hun kombinerer ulike flatvevteknikker side om side: Her har hun blant annet striper av kypertvev, som skaper en karakteristisk tweedmønstring ved siden av den klassiske toskaftteknikken. I tillegg har hun limt små tekstillapper inn i teppet. Jeg blir stående en lang stund og fundere på hvorfor hun har gjort det. Først tenker jeg at det kanskje er et bevisst konvensjonsbrudd – en slags vevteknisk helligbrøde. Men jo lenger jeg blir stående og se, desto sikrere blir jeg på at dette snarere er et uttrykk for Wessels utpregede dynamiske og maleriske tilnærming. Hun er ikke en klassisk billedvever som baserer seg på en ferdig planlagt kartong. På modernistisk maner jobber hun med helheten hele tiden. Her har hun antakeligvis rett og slett erkjent at komposisjonen trengte en kontrast som kunne øke spenningen i uttrykket. Et interessant tilleggspoeng er at disse lappene er fargeprøver hentet fra Birgit Wessels arkiv. Slik syr hun inn ikke bare fragmenter av sin egen bakgrunn, men også den gamle kunsthåndverkstradisjonen og den moderne koblingen mellom kunst og industri som moren representerer. 

Det er kun ett verk jeg opplever som svakt i utstillingen. Det er tittelverket Brev til en ukjent fra 1989. Teppet er ufriskt i fargen, og i komposisjonen er det ingen virkelig forening mellom elementene. Her klarer hun ikke på sin sedvanlige måte å skape en spennende dynamikk mellom linje og flate. Tvert imot faller det hele litt fra hverandre. 

Men alt i alt er dette en liten perle av en utstilling – en hemmelig sommer midt i det sure vintermørket! [1]

Noter:

1: Referanse til Bjerke, André (1951) Den hemmelige sommer: Dikt. Aschehoug, Oslo.