En forteller i leire

Tulla Elieson visste at hun hadde dårlig tid da hun på forsommeren 2021 satte i gang arbeidet med boken om sitt eget liv. Eller rettere sagt – om sin faglige og kunstneriske utvikling. Hun hadde nettopp fått påvist sykdommen ALS, men hun ville at beretningene fra hennes personlige liv skulle begrenses mest mulig.

Et drøyt år senere, 3. september 2022, ble boken lansert ved åpningen av hennes retrospektive utstilling på Østfold kunstsenter i hjembyen Fredrikstad. Hun viste flere nye arbeider i stort format sammen med verk fra hele karrieren. Det var en imponerende utstilling med faglige nyvinninger og utsøkt estetikk.

Tulla ble født i Kristiansand 14. mars 1950. Da hun var ung ville hun skrive, men læreren på skrivekurset hun fulgte ved en dansk folkehøyskole ble langtidssykemeldt. Hun endte opp i en erstatningsklasse med keramikk. Det tente en gnist. Hun kom inn på keramikklinjen ved Bath Academy of Art i England. Etter fire år, i 1974, fikk hun hospitere ved SHKS, før hun tok ett år ved Statens lærerhøgskole i forming. Det ga jobb som keramikklærer ved Gamlebyen folkehøyskole i Fredrikstad. Jobben varte bare ett år, men i Gamlebyen kom hun endelig inn i et miljø rundt verkstedutsalget. Hun og kunstnerektemannen Terje Resell bygde hus med verksted.

Tullas første suksess kom med en vakker tekanne hun kunne produsert i årevis. Den er innkjøpt til Nordnorsk Kunstmuseums samling. Men en yrkesskade gjorde at hun ikke kunne dreie lenger. I stedet begynte hun å jobbe med den keramiske flaten – først i rettvinklede bokser, siden med store fat som gradvis mistet sin bruksfunksjon. På 1970- og 1980-tallet sto Tulla midt i kampen for kunsthåndverkets løsrivelse fra brukskunsttradisjonen. Hennes egen utvikling mot et kunstnerisk uttrykk kom til syne ved at hun var inspirert av både billedkunst og fjellene i Lofoten da hun jobbet med det visuelle preget i flatene. Formeksperimentene ble videreført på 1990-tallet med konvoluttformer og puter, kompliserte tredimensjonale objekter med et spesielt formuttrykk.

På denne tiden deltok Tulla på en rekke symposier og utstillinger hjemme og internasjonalt. Det var inspirerende, og hun ville gjerne dele opplevelsen. I januar 2001 flyttet hun verkstedet til Fredrikstad-fabrikken Norsk Teknisk Porselen (NTP) for å produsere et stort verk til Norske Kunsthåndverkeres 25-årsjubileum. Hun var vant til å jobbe med leirgods, men hun ble så fascinert av porselensmassen og arbeidsmulighetene på NTP at hun ble værende. Hun gikk opp i format, og hun startet en vedvarende utforsking av porselenets skulpturelle muligheter. Og hun overtalte ledelsen til å stille fabrikken til disposisjon for et symposium, «Transformator», som strakte seg over et år (2013–2014) og resulterte i flere utstillinger.

På NTP eksperimenterte Tulla med ekstra store porselensobjekter. Du får et bilde av dimensjonene i et fotografi der hun står og holder et diskosformet verk, og det er så vidt du ser føttene, hendene og ansiktet rundt kanten. Hun jobbet med tekstrelaterte verk, og hun fikk porselenet til å oppføre seg mot sin natur: Hun fortalte at arbeiderne ved NTP hevdet at porselensmassen har det med å «huske» «(…) hva som er blitt gjort mot den, og hvis den ikke liker det, lar den deg senere få vite det».

Etter utallige forsøk maktet hun å skape konvekse flater ved å bygge opp flate verk undenfra. Dette resulterte i den vegghengte serien Reisegods 1–4, som hun fikk Kunsthåndverkprisen for i 2018. Det ble senere innkjøpt til Sørlandets Kunstmuseum på en utstilling i Lillesand året etter. Dermed var sirkelen sluttet: Kunsten hennes var vel plassert i hennes fødeby. I februar fikk hun også vite at Galleri Semmingsen hadde solgt så å si alle kunstverk hun hadde igjen til museer og samlere.

Tulla Elieson vil bli husket som den dyktige og nyskapende kunstneren hun var. Mine tanker går til ektemannen Terje Resell, barn, barnebarn, familie og venner.