Eksistensielle filleryer

De siste årene har kunsthåndverket, og særlig tekstil, fått en solid oppsving. Det er ikke lenger «kvinneyrke» å holde på med vevekunst, og tekstilen er i seg selv på god vei til å bli et «høyverdig» kunstnerisk materiale. Dette er en utvikling som har pågått i noen år nå, og en positiv bieffekt ved at den ser ut til å fortsette å bre seg er et større fokus på håndens og kroppens arbeid; taktiliteten i veven samsvarer jo med et kroppslig nærvær på et annet vis med vevekunsten enn med andre, mer idémessig drevne kunstformer. Kanskje vi kunne si at det med oppvurderingen av tekstilen og kroppen også kan komme en annen verdiorientering når det gjelder det såkalt stedsspesifikke? 

Det er i hvert fall slike tanker som kommer når jeg ser utstillingen Min arkitektur. Kviltu Lidals verker har den avlange formen som gjerne assosieres med langtrukne filleryer, som de fleste kjenner fra bestemødrene eller i det minste oldemødrene sine. Dette er en sjarmerende form. Det er en lang tradisjon for å bruke utslitt sengetøy, ødelagte gensere og enslige sokker til å lage tepper her i landet – det ligger mye lokal kulturhistorie i de mange teppene som varmer kalde føtter på hytter og i hus rundt omkring. 

Nå er det ikke sikkert at akkurat Kviltu Lidal anvender slike brukte tekstiler, men de har den samme lagdelingen og tilsvarende mangfold i farger og tekstur. Likevel, her er tekstilene hengt opp, trukket opp fra nyttefunksjonen de har som tepper, bortglemt under mange føtter. De er gjort om til et memento – noe du skal se og tenke over og huske gjennom, ikke bruke. I denne utstillingen henger de dessuten i det som kan minne om frittstående dørkarmer, uten dører og uten adskilte rom man går inn eller ut av. Utkoblet fra sine romformidlende egenskaper er også disse dørkarmene blitt noe vi skal se og tenke over og ikke lenger gå gjennom. 

Men selv om tepper og dørkarmer er blitt gjenstander for betraktning og ikke bruk, betyr ikke det at de er unyttige. Tvert imot, kunne man si, for nytten de nå har fått overskrider oppgavene den enkelte dørkarm og det individuelle teppe får utdelt. Her er det ikke kun en oppvurdering av tekstilen i virksomhet, men en bruk av vev som tankeredskap for hvordan vi reflekterer rundt rom, identitet og minne. Tekstilene kan betraktes både som akkumulert arbeid, men også som bevarte lag av situasjoner: Kropper som vever, kropper som går på tepper, kropper som går gjennom rom. Denne nærmest arkeologiske siden ved teppene samsvarer med de fristilte dørkarmene som minneorienterende tankeredskap: Teppene bærer vitnesbyrd om fordums kropper, hender og føtter. Dørkarmene er en forklarende ramme, kunne man si, for hvordan håndverkets akkumulasjoner av tråder, men også situasjoner og arbeidsprosesser, ikke bare er noe som er her og nå, men portaler mot andre virkeligheter. 

Kviltu Lidal tvinner sammen trådene til en ny fortelling om trådenes og tøyets verdi, og i denne gjenbruken fremkalles et begrep om historie som nekter å glemme kroppene som går forut for teppet og tar med seg fortiden inn i fremtiden gjennom å fortelle nye historier. Og kanskje det er dette hun, dypest sett, forteller oss gjennom disse teppene, nemlig at tingene rundt oss, og alle sporene av bruk og av arbeid – av menneskelig tilstedeværelse – forteller oss historier om andre skjebner og andre livsløp hvis vi bare har tålmodighet til å se skikkelig på dem.