Der alt henger sammen

Sandra Márjá West har mange ben å stå på, og flere av dem er godt plantet i ulike deler av organisasjonslivet i Norge og Sápmi. Siden 2013 har hun vært sametingsrepresentant for Norske Samers Riksforbund (NSR) i Gáisi valgkrets. Hun sitter i styret til Norwegian Crafts, og har også sittet i Samisk parlamentarisk råd, vært «samisk veiviser»[1] ved Samisk høgskole i Kautokeino og studert russlandsstudier ved UiT Norges arktiske universitet. Når West i høst trer ut av festivalsjefrollen, håper hun å få mer tid til å arbeide med diverse egne prosjekter, som å sy mer eller smi ved gullsmedbenken, som har vært lite i bruk de siste årene. 

– Jeg er oppvokst med bestemødre som har sydd og strikket og holdt mye på med håndarbeid. Senere tok jeg utdannelse i Jokkmokk, hvor jeg gikk tre år på duodji. Det var ett år på tre og horn, garraduodji, og to år på dibmaduodji, altså skinn og tekstil. Det var et artig miljø å være en del av. Det var sying omtrent døgnet rundt, og et veldig godt fagmiljø med gjestelærerne og elevene der. Jeg har også tatt utdanning som gullsmed på Plus-skolen i Fredrikstad. Og så har jeg bygget båt, sier West når jeg spør om en liten oppsummering av duojárpraksisen hennes. 

Styrke samisk språk

West forteller ivrig om elvebåten hun bygget som del av et prosjekt ved RiddoDuottarMuseat i Karasjok i 2016. Her dokumenterte hun byggeskikk, bruk av verktøy og samisk fagterminologi. Det siste harmonerer også med andre interesser West har. Hun er nemlig svært opptatt av å styrke samisk språk, og som festivalsjef for Riddu Riđđu har hun fokusert mye på samisk språkforvaltning.

– Jeg hadde jo en del ting jeg hadde lyst til, blant annet å styrke samisk språk. Det har vært drypp av det tidligere, men jeg har jobbet mer systematisk med det. Nå publiseres alt på tre språk på nettsiden og på sosiale medier, sier West, som mener hun har fått gjort det hun ville som festivalsjef til tross for pandemien og de påfølgende restriksjonene som har herjet kulturlivet de siste årene. 

Å revitalisere samisk språk og kultur har stått sentralt i Riddu Riđđu siden starten i 1991. Trolig har språkinteressen til West vokst seg til nettopp på festivalsletta i Manndalen. Det er nemlig velkjent terreng for West, som er oppvokst i bygda. Med foreldre som har vært engasjert i festivalen, har hun selv vært fast deltaker siden barndommen og hatt en rekke ulike roller gjennom årene – blant annet som prosjektleder for Indigenous Youth Gathering. Hun har også vært både kurator og kunstner på festivalen. I 2018-utgaven stilte hun ut en av sine skinnvesker og et sølvsmykke da hun deltok i gruppeutstillingen Duodji Dreamers. Hun var med andre ord godt rustet da hun fikk oppgaven som festivalsjef. 

Materialbasert kunst

Mange forbinder kanskje Riddu Riđđu først og fremst med urfolksmusikk og dans. Men den materialbaserte kunsten står også sterkt på festivalen og er til stede gjennom både utstillinger, workshops og i salgsbodene på markedet. I år kunne man for eksempel kjøpe koftesølv, smykker inspirert av havet og kystkulturen, ullsjal, interiørartikler, urbane klær og duodji på festivalmarkedet. 

– Vi har ganske få plasser tilgjengelig, så man må søke om markedsplass. Vi vil ha ting som er laget for hånd og lokalprodusert. Det kan også være design, men da er vi opptatt av at det er småskalaproduksjon. 

West påpeker videre at den materialbaserte kunsten ikke minst er til stede på selve festivalområdet gjennom arkitekturen og omgivelsene der. Det har hun selvsagt helt rett i. Det merkes godt når man beveger seg gjennom festivalområdet med lavvoer og byggeprosjekter inspirert av ulike urfolk. Jeg husker også godt hvordan Arctandria Tromsø Kystlag i 2018 satte sitt romlige preg på omgivelsene da de arrangerte utstilling med nordlandsbåter. For ikke å snakke om konsertene på den store scenen, Lávdi, der samtidskunsten og den sjøsamiske kulturarven sømløst kommer sammen. 

Hvert år siden 2000 har en ung kunstner blitt tildelt den prestisjefylte tittelen «Årets unge kunstner». I år fikk en duojár for første gang tittelen, som tidligere har gått til kunstnere innen blant annet poesi, joik, dans og musikk. Den sjøsamiske duojáren Márjá Karlsen tar bachelor i medium- og materialbasert kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), og deltok både i årets festivalutstilling Binnáš vel! – kuratert av West selv i samarbeid med Gry Spein og Leif Magne Tangen – samt med et eget kunstprosjekt der hun samlet festivaldeltakere til en seanse med stamping av vadmel.

– Hun er veldig opptatt av det samiske duodji-kollektivet og den kollektive kunnskapen. Og stamping av vadmel er jo en måte å involvere det kollektive i arbeidet på, sier West om Karlsen. 

Den 23 år gamle kunstneren ble valgt blant annet på grunn av måten hun arbeider med den tradisjonelle kunnskapen på, forteller West. Et godt eksempel på det fikk man i verket Ávnnas muitá (Materialet husker), som var Karlsens bidrag i festivalutstillingen. Her viste Karlsen fire store ullstykker hengende over hver sin vev. På hvert stykke har hun vevd inn kraftfulle ord – som for eksempel «Bitch» – og andre poetiske uttrykk på engelsk og samisk. 

– Márjá Karlsen er spennende, og jeg synes prosjektet hennes er veldig viktig. Hun har et tydelig formulert kunstnerskap. Som duojár er jo kunnskapen i hendene dine, og det har hun med seg. Men samtidig tenker hun utenfor boksen. Selv sier hun at hun vil lage det som fornorskninga har tatt fra henne, slik at hun, fysisk, kan holde i det.

Alt henger i hop

Samisk duodji og samtidskunst får stadig mer oppmerksomhet på kunstfeltet utenfor Sápmi, og med den samiske paviljongen på Veneziabiennalen i år blir interessen neppe mindre i tiden fremover. Det er West glad for. Likevel mener hun at det er viktig å forstå at det vi ser i kunstverdenen bare er en liten del av duodji. 

– Det er så mye mer bak. Det kollektive som Márjá Karlsen snakker om i sin kunst er én ting, men duodji er også kommunikasjon mellom mennesker. Du kommuniserer veldig mye gjennom duodji, og folk som kan språket kan lese veldig mye ut av duodji som andre ikke ser. Duodji er også veldig tett forbundet til de områdene vi kommer fra og bor i. Altså – du kan ikke lage duodji hvis du ikke får hente materialer i dine hjemområder. For eksempel må det finnes urskog fordi det er der du finner rikuler. Og vi må få lov til å høste av denne. Materialer fra rein er også veldig viktig. Skinn bruker vi til å tilberede sisti. Da må vi ha tilgang til rein, og reinen må ha tilgang til beite. Og beite til rein er jo nå veldig truet av inngrep og av klimaendringer. Så alt henger i hop. 

Hun trekker frem et helt konkret eksempel fra egen praksis. 

– Hvis jeg syr en skinnveske, så kan jeg spore alle materialene. Jeg vet hvor reinen har beita. Jeg vet hvem sin rein det er. Jeg vet hvor jeg har hentet barken som jeg har garvet skinnet med. Jeg kan spore alle materialer bakover. Det er en enorm styrke. Og hvis man syr på tradisjonelt vis, så er en skinnveske også biologisk nedbrytbar. Det er veldig mange gode verdier og mye viktig kunnskap som ligger i duodji. 

Også form og funksjon må henge sammen, poengterer hun. 

– Jeg opplever at når man putter duodji inn i en kunstkontekst, så er det kanskje det estetiske man er mest opptatt av. Men hvis du for eksempel skal ha en guksi, en samisk trekopp, så må du kunne drikke av den. Hvis ikke er det ikke en guksi. 

Ansvar og muligheter

Selv om West alltid har syntes at Riddu Riđđu er en viktig festival, har hun i tiden som festivalsjef blitt mer bevisst på ansvaret og på hvilke muligheter som ligger i festivalen.

– Jeg skjønte jo tidlig at Riddu Riđđu er en spesiell festival fordi den fokuserer på urfolk og der urfolks kunst, fortellinger og opplevelser står i sentrum. Og at Riddu Riđđu har et navn ute i verden. Men som festivalsjef har jeg fått bedre forståelse for muligheten vi har til å sette agenda, påvirke og løfte opp saker. 

Både når det gjelder kunstutstillinger og andre arrangementer på programmet, er det alltid noe større som ligger bak. West trekker frem standupforestillingen Reaškkas, som hadde premiere på festivalen i fjor, men som også ble vist i år. Der deltok Ánte Siri, Åse Kathrin Vuolab, Ánne Márjá Guttorm Graven og Isalill Kolpus. Sistnevnte har det siste året gjort seg bemerket som komiker og deltatt på forestillinger flere steder i landet – ofte med vitser som tar utgangspunkt i samisk kultur. 

– Det handler jo ikke bare om at samer har lyst til å flire. Det handler også om at vi samer selv skal få definere vår egen humor. Det er også en kritikk av dem som sier at samer er hårsåre og av det slappe arbeidet norske komikere gjør når de skriver vitser om samer. Det håndverket er for dårlig.

Et annet eksempel hun nevner er seminarprogrammet. I år kunne man for eksempel delta på seminarene «Trygge(re) rom for LHBTQIA2s+-samer» og «Sápmi på verdens største kunstutstilling – hva nå?». 

– Det er jo veldig unikt å ha en så godt besøkt arena for samfunnsdebatt som er styrt av samer og et samisk perspektiv. Det finnes ikke så mange slike arenaer.

Viktig møtested

Som arena for kulturutveksling for urfolk i nordområdene er det ingen tvil om at sletta i Manndalen er et viktig møtested. Men Riddu Riđđu er ikke bare for urfolk. Også andre inviteres inn, og dermed er det også en viktig brobygger på flere områder. 

– Det er veldig mange møter som foregår på Riddu Riđđu, både gjennom det som står på programmet og de mer uformelle møtene som skjer i løpet av festivalen. Samtaler med folk fra ulike plasser, rundt bålet og over en kopp kaffe. Det skjer på kryss og tvers med alle som er på festivalen. Vi vet også at Riddu Riđđu har vært inspirasjon for urfolk andre steder som har utviklet sine festivaler eller møteplasser.

Med tanke på kunstfeltet kan man også si at Riddu Riđđu har en særskilt rolle fordi festivalen på mange måter tøyer grensene. West understreker at man på festivalen møter flere kulturbærere og folk som driver med urfolkskunst som kanskje vanligvis ikke ville blitt plassert i båsen «kunstfeltet».

– Vi har veldig smal bookingprofil, men vi booker jo alt urfolk driver på med og setter ikke nødvendigvis skarpe skillelinjer mellom hva som er hva. Jeg har i alle fall vært opptatt av å ikke sette skiller. Jeg mener også at skillet mellom moderne og tradisjonelt er veldig kunstig, at det egentlig ikke eksisterer. I vår tenkemåte er en tradisjon noe som er i kontinuerlig utvikling. 

De neste fire årene er det Sajje Solbakk som skal dra i festivalspakene. West gleder seg til å følge med på arbeidet til den nye festivalsjefen, og vil egentlig ikke mene så mye om hvilken retning festivalen bør bevege seg i. Noen tanker deler hun likevel. 

– Jeg tror det er viktig at Riddu Riđđu fortsetter å gi plass til urfolk. At vi selv får fortelle våre fortellinger og vise vår kunst. Jeg tror også styrken til Riddu Riđđu er at man favner så bredt. Da er det rom til å ta inn urfolks hiphop eller urfolks standup. Vi lager jo den festivalen vi selv har lyst til å være på, og det er en solid oppskrift. Jeg tror veldig på det prosjektet som Riddu Riđđu er.

Noter

1: «Samisk veiviser» er ungdom som er engasjert av Samisk Høgskole i Kautokeino for å reise rundt i Norge og informere ungdommer om samisk kultur og samiske forhold. For mer informasjon, se https://samiskeveivisere.no/om-veiviserordningen/