Brokete feltrapport

Norske Kunsthåndverkeres Årsutstillingen er en slags stikkprøve fra kunstfeltet. Målet for den juryerte utstillingen er å gi innblikk i hva som produseres blant landets kunsthåndverkere akkurat nå. Sånn sett er det nesten umulig for utstillingen å mislykkes. De nye verkene som stilles ut, faller nødvendigvis innenfor denne kategorien. I katalogteksten påpekes det at juryen har etterstrebet mangfold, som bredde i alder og erfaring. Det er heller ikke vanskelig å oppnå; med 62 verk fra 50 kunstnere er nok variasjon det som kjennetegner utstillingen mest. På Kjøpmannsgata Ung Kunst (K-U-K.) er tre rom i tillegg til resepsjonsområdet fylt med små og store verk i alt fra glass til murstein og sammenkrøllede papirark. Her er tre og tekstil, smykker og sokker, figurative former og abstrakte flater. 

Å se Årsutstillingen 2024 er litt som å ramle inn i et raritetskabinett. Det er ikke åpenbart hvor man skal begynne, så jeg starter i et hjørne av den såkalte bingohallen og jobber meg utover. Før dette rommet ble en del av K-U-K, ble det avholdt bingokvelder her. Det har også tidligere vært et bilverksted. Det industrielle preget, med gråspettet betonggulv og sagtanntak i glass, er beholdt. Rommet er lyst og luftig, noe som bidrar til at alle verkene får like mye oppmerksomhet. På veggene er det hengt opp en del arbeider i tekstil, mens det er en overvekt av stein- og leirgods på sokler og matter på gulvet. Verket Welhavens Gate 19 or Pissing Dog (2024) av Linda Jansson Lothe fanger oppmerksomheten min, kanskje fordi det har en arkitektonisk forankring som speiler bingohallens historie. Arbeidet er nemlig satt sammen av murstein som tidligere var en del av en gammel bygård i Oslo. På mursteinene er det malt figurer i hvit glasur og kobolt. Motivene er typiske byscener med trikk, trafikkskilt og tårnkraner. 

Det er et gjenbruks- og miljøperspektiv å spore i bruken av materialene hos Lothe. Flere verk i dette rommet har samme tematiske fundament, for eksempel Mari Norddahls tekstilverk Forgotten Being (2023) av gammelt kåpefôr og polyesterfyll. Linda Flø har til og med laget et par relieffer i glasert steingods hvor den ujevne overflaten er formet ved hjelp av avfallsstein fra gruvedrift. Årsutstillingen er imidlertid like variert når det kommer til tematikker som materialer. I Kristina Austis digitale jacquardvev, som er laget ved hjelp av KI, legger teknikken til rette for refleksjoner rundt hypermoderne teknologi. 

Når det gjelder presentasjonen av verkene i dette rommet, fremstår den uinspirert. Monteringen er rett og slett litt traust. For eksempel er arbeidene hengt opp ett etter ett i noenlunde samme høyde på veggene, og verkene på gulvet virker noe tilfeldig plassert utover i det store, åpne rommet. Uten noen tiltak som fremhever kunstens særegne kvaliteter, fremstår den litt forflatet. 

Det neste rommet, bunkersen, gir et mer striglet inntrykk enn bingohallen. Lokalet er nyere, og mange av verkene står på hvite sokler. Her er det også tett mellom kunsten, men dette rommet fremstår mer enhetlig enn det forrige og helheten fungerer derfor bedre. Verkene på sokkel – i steingods, porselen, terrakotta og funnet materiale – er plassert midt i rommet slik at de snakker med hverandre og lar seg sammenligne. På den måten oppstår det spenning mellom dem, noe som er med på å ramme inn utstillingen. Jeg lar meg begeistre av Takumi Morozumis vaselignende skulptur Shiro XV (2023), hvor keramikkoverflaten er tjukk og knudrete, som ørsmå koraller. Det er nærmest som om materien vokser mens jeg ser på. Taktiliteten er så sterk at jeg føler den som en kiling i magen. Den utgjør en fin kontrast til et av naboverkene, En flik av blått (2023) av Astrid Sleire, som består av tre nøye sammensatte terrakottaplater. Platene er føyd sammen i endene, men skiller seg så fra hverandre slik at den lyseblå skulpturen gir inntrykk av å være luftig og lett. Det er noe behersket og flytende over dette verket, i motsetning til villniset hos Morozumi. 

To andre verk som ser ut som at de er laget for å stå sammen, er Signe Halles lange silkebånd som utgjør verket Crimson (2024) og Mingshu Lis skulptur av buktende porselensrør i White & Pink Tubes’ Form (2023). Begge verkene er i hvitt med islett av rosatoner. Silkens glatte egenskap videreføres i den glinsende glasuren på porselenet. Tekstilverket er sammensnurpet, som et organ, og man trenger heller ikke anstrenge seg for å få øye på kroppslige paralleller hos Lis glidende rørformer. Når de to arbeidene settes i sammenheng med hverandre på denne måten, forsterkes den sensuelle karakteren hos begge og det skapes et levende spill mellom kunstverkene. 

I hjørnegalleriet, utstillingens minste rom, fungerer samspillet mellom rommet og kunstverkene best. Her er det nok luft mellom objektene til at de – og jeg – får puste. Lise Larina Hudsons vev i ull, lin, nylon og plast flyter liksom vektløs i rommet der den henger i usynlige tråder fra taket. Det monumentale i Lisa K. Svendsens billedvev kommer til sin rett når den seks meter lange veven får strekke seg oppover veggen i dette rommet som har så generøs takhøyde. Det ene av rommets hjørner består av en glassfasade ut mot gata. Her har Tonje Paus’ verk Sokkiplast (2024) fått plass på en lav, firkantet sokkel som hermer hjørneformen. Plasseringen fremstår gjennomtenkt, og verket fungerer som et blikkfang for menneskene på fortauet utenfor. Verket ligner en haug med ordinære sokker, men er i virkeligheten laget av porselen. Illusjonen er fornøyelig i seg selv, i tillegg er kontrasten mellom det eksklusive materialet og det hverdagslige klesplagget virkningsfull. 

Som nevnt er ikke hensikten med Årsutstillingen å skape et felles narrativ eller andre tematiske overbygninger på tvers av enkeltverkene. Det oppstår imidlertid et paradoks, for når arbeidene stilles ut sammen, er det umulig å se dem fullstendig isolert. Verkene vil påvirke hverandre. Det kan være positivt ved at de virker gjensidig forsterkende eller at de skaper nye meningslag seg imellom. Men de kan også utkonkurrere hverandre. Spesielt i bingohallen mener jeg sammenstillingen og plasseringen av kunstverkene fremstår umotivert. Mer eksperimentering med for eksempel lys eller lettvegger kunne ha skapt en mer fengende atmosfære. Å la rommet være med på å forme det estetiske uttrykket ville for øvrig ikke vært et nytt innfall for Norske Kunsthåndverkere og deres Årsutstillingen. Da den i 2017 ble vist ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, besto den blant annet av kunst som gikk i dialog med museets to rom i stilartene art nouveau og Scandinavian design. Det var et spennende grep, og Irene Nordli, som fylte hele art nouveau-rommet med keramikk og rekved, fikk tildelt den gjeve Kunsthåndverkprisen for arbeidet. Årets utstilling mangler en tilsvarende kreativitet og risikovilje.