Blå engel

Hun har skapt en 250 kilos skulptur av gamle olabukser, en gigantisk «trekrone» av syntetisk gummi, og farget tekstiler med alt fra bark og kongler til ugress og urin. Nå er Hanne Friis aktuell med en ny utstilling i Vigelandmuseet.  

Friis har utviklet sitt helt egne formspråk i grenseland mellom tekstil og skulptur. Ved å brette stoffene i små presise legg, som hun syr sammen med fiskesnøre, skaper hun en vaflet eller rillet overflate. De tunge tekstilene hennes henger gjerne fra taket eller er plassert på gulvet som skulpturer. 

Siden utstillingen denne gangen finner sted på Vigelandmuseet har Hanne Friis nå nærmet seg skulpturen mer direkte. 

Utstillingen innledes med et lite antall lave betongblokker som bærer i seg et avtrykk av en tekstil. Her har hun lagt en tekstilskulptur ned i en støpekasse med flytende betong, og siden fjernet den, slik at avstøpningen bærer i seg en negativ form. De myke foldene i det harde materialet gir uttrykket en spenning. I betongen folder hun ut vekslingen mellom det forsteinede og det bløte. Skulpturene er fascinerende; i en av dem ser tekstilsporene ut som eldgamle fossiler, og i en annen fremstår betongen som en fyldig og myk hårmanke. Nettopp denne brytningen mellom natur og kropp er karakteristisk for Hanne Friis. Denne spissformuleringen av hennes eget prosjekt fungere ypperlig som en inngang til utstillingen, og dessuten som en klar referanse til institusjonen, og det skulpturelle prosjektet den forvalter.

Syntetiske materialer

I denne utstillingen benytter hun syntetiske materialer som latex, skai og vinyl, likevel har skulpturene noe organisk ved seg. Noen av dem har en nesten undersjøisk kvalitet og kan minne om konkylier eller koraller, mens andre har noe påtrengende levende og kroppslig ved seg. Det er en brytning i uttrykket mellom det som tilsynelatende har vokst frem, og det som er skapt. 

Leder oss på villspor

Det som fascinerer meg ved Hanne Friis sine arbeider, er at de ofte leder oss på villspor. Jeg tar for eksempel et bronsefarget verk for å være laget av tung silke. Tekstilen er dandert over et metallstativ, og det kan se ut som en påkostet selskapskjole noen har vrengt av seg. Når jeg kommer nærmere ser jeg at det selvsagt ikke er noe plagg og at skulpturen er laget av skai. 

En vakker skimrende hvit skulptur som henger fra taket, gir assosiasjoner til en brudekjole, eller et slør. Det ser helt ut som om den laget av tyll eller matt silke, men den viser seg å være fremstilt av et plastaktig stoff. En gyllen spot lyser opp den hvite strukturen innenfra, og gir den et nesten immaterielt og oppløst preg. I møte med flere av arbeidene får jeg på denne måten assosiasjon til klær. Noen steder er som om vi nesten kan ane konturene av en kropp bakenfor tekstilet, eller kanskje bare et kroppslig avtrykk, som en erindring i stoffet.

En blå engel

Det er ikke bare i den hvite hengende skulpturen at lyset får spille en rolle. I mange verk har Hanne Friis gjort den gylne museumsbelysningen, men også det rike innfallet av dagslys til en del av formgivningen. Det aller beste eksemplet er verket «The sky is the limit» som nesten får et sakralt og utenomjordisk preg. Skulpturen er skinnende turkis og henger foran et mektig vertikalt vindu. Den klare høstdagen utenfor fyller skulpturen med lys, og får den til å se ut som en skimrende, blå engel. De harde stoffrillene danner en slags torso, mens de myke tekstilfoldene, som har unnsluppet fiskesnøret, ser ut som vinger. 

Hanne Friis´abstrakte skulpturer formidler ikke noe bestemt budskap, men er likevel talende, som en type ordløse, dyptloddende betraktninger. Jeg kunne vandre rundt blant disse skulpturene i en evighet. Dessverre er jeg nødt til å haste ut i den fuktige høstdagen. 

Utstillingen «Sirkulasjon» er både vakker og tankevekkende. Den gir oss innblikk i et kunstnerskap som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det har fått til nå.