Bevegelser på et bryggeloft

Annonse

Inne på Fiskerimuseet i Bergen, nærmere bestemt på et mørklagt bryggeloft, omgitt av solide bjelker i symmetriske vinkler, blir jeg umiddelbart grepet av effektene til lydkunstner John Andrew Wilhite-Hannisdal og lysdesigner Randiane Sandboe. Sammen skaper de en kraft som kontinuerlig leder og spisser blikket. 

Mens lydene på det mørke loftet gir meg bilder av et skipsvrak som skylles i land, tennes en lyspære. I et kort øyeblikk ser jeg performancens skaper, koreografen og kunstneren Yohei Hamada, bevege seg i rommet, før han forsvinner inn i mørket igjen.

I hånden holder han en stokk. Trestokker skal snart vise seg å bli like sentrale for verket som danserne selv. Under det tilbakevendende lyset balanserer Hamada stokken, utforsker rommet med den, før han setter seg ned og balanserer den på hodet. Han drar et langt tøystykke ut av brystlommen. I enden dukker det opp en gulrot, og idet han tar en bit av den, brytes den høytidelige stemningen blant publikum opp i latter.

Snart trekkes flere dansere inn mot sentrum fra rommets ytterkanter; det er sjøsamiske Katarina Skår Lisa og finske Riina Kalmi. Jeg reflekterer litt over valget av disse danserne. Katarina Skår Lisa er, i sitt kunstnerskap, opptatt av forholdet til steder, mens Riina Kalmi undersøker det kroppslige. For Yohei Hamada virker det å være mellomrommene som fascinerer, selve forbindelsene. Hamada vil lede og styrke disse forbindelsene ved hjelp av ulike verktøy. 

Danserne, som først er adskilt med separate stokker, trekkes etter hvert mot hverandre. Det oppstår et oppmerksomt samarbeid, og en struktur begynner å vokse frem. Danserne finner en slags synergi idet stokkene kombineres med knuter og formes til kompliserte strukturer. Som bevegelige bærebjelker kommer de mot oss, publikum, mens de bærer og bygger strukturen mellom seg. Jeg får øyekontakt med en kvinne foran scenen som blir usikker idet hun brått må vurdere om hun skal flytte seg eller bli sittende. Hamada har blikket som støpt fremover idet han leder strukturen og de to andre bærende danserne mot oss. Kvinnen fremst mot scenen reiser seg, hun og flere andre. Kun et fåtall blir sittende, med hodet bøyd mens strukturen glir over hodene deres. Idet folk bøyer seg og flytter seg for den mektige strukturen, fylles jeg av en kriblende ekstase: I publikum ser jeg min egen kamp mot samfunnets makrokosmos av enorme strukturer. 

Publikum har nå blitt skjøvet ut mot kantene av rommet. I midten henger det en ledning ned fra en av takbjelkene, med en lampesokkel i enden. En av danserne kommer inn med en lyspære i hånden og skrur den inn i sokkelen. 

Pæren lyser, og danseren forsvinner ut i folkemengden som omkranser den. Strukturen fraktes inn under lyset. Med presise grep blir den omgjort til en sfære som ligner en geometrisk lampeskjerm når den så henges opp i taket. Lyspæren senkes sakte ned i sfæren til det sjelegripende lydverket til Wilhite-Hannisdal. Skyggene danser i rommet.

Vi betrakter lyset i den lett vaiende, sfæriske strukturen, inntil Hamada brått reiser seg og ringer med en gammel bjelle. Han stiller seg ved siden av strukturen, og først tror jeg at performancen er over. Men han forteller at de har skjøvet oss vekk, og at det nå er på tide å dra oss inn igjen. 

Han viser oss en knute, og insisterer på at vi skal komme inn og hjelpe strukturen inn i sitt siste stadium. Jeg går fra å være tilskuer til å bli deltaker mens jeg prøver (uten hell) å lære meg dobbelt halvstikk. Snart dras denne deltakelsen enda lenger idet strukturen har blitt til noe som kan ligne en stor ryggsekk – eller en mekanisk utvidelse av mennesket. Jeg melder meg frivillig til å ta den på, og når jeg gjør det, kjenner jeg hvordan hver bevegelse føres gjennom den. Jeg skyver, den drar, og til slutt blir det vanskelig å kjenne forskjellen. 

Et fiskegarn bæres inn. Noen hjelper til med å holde det oppe som et tak og bre det ut i rommet før resten av publikum inviteres til å sette seg under det. Gradvis glir vi tilbake inn i tilskuerrollen under det store garnet. Fra innsiden av fiskegarnet betrakter jeg danserne. De holder hverandre, balanserer sammen på stokkene sine, før de forvitrer og faller sammen, som visne blomster på bakken. 

Push Pull Matters forteller en reflektert historie uten ord. Estetikken er gjennomført, og man kan lett la seg imponere av den bevegelsesdrevne fortellerstilen. Det fantastiske samarbeidsprosjektet mellom Yohei Hamada, Katarina Skår Lisa og Riina Kalmi resulterte i at jeg kunne forlate bryggeloftet i godt humør og med nye tanker om samfunnets strukturer.