ANYONE CAN FLY. ALL YOU GOT TO DO IS TRY

Fotnoter nederst i teksten.

 Gjennom hele sitt kunstnerskap har afroamerikanskeFaith Ringgold stått på barrikadene for og gitt stemme til både svarte kunstnere og kvinnelige kunstnere. Og selv om starten på hennes kunstnerkarriere var langt fra enkel, har kampen gitt resultater både i USA og Europa. I dag er Ringgolds arbeider innkjøpt av flere store museer, og kunsten hennes vises jevnlig ved ledende kunstinstitusjoner i USA, blant andre Museum of Modern Art (MoMA), Guggenheim Museum og Whitney Museum. Men ingen kamper er vunnet for alltid. 

Neglisjering i kunstverden

you can’t sit around waiting for somebody else to say who you are. You need to write it and paint it and do it. That’s where that art comes from. It’s a visual image of who you are. That’s the power of being an artist. – Faith Ringgold, se videoen Artist and Activist.

Oppfordringen fra Ringgold kan ses som en respons på den mannsdominerte kunstverdenen der hvite, europeiske menn har fått lov til å forme den tradisjonelle, vestlige europeiske og amerikanske kunsthistorien. Mennene har formulert teorier, skrevet tekster og vært viktige kunstsamlere, og dermed også påvirket offentlige og private institusjoners innkjøp og formidling av kunst. De gjorde et utvalg for oss som de vel mente var representativt. Oftest var også kunsten de skrev om og samlet laget av menn. 

I dag er vi blitt litt mer bevisst på at kvinner alltid har vært der med sin kunst. De har bare ikke blitt gitt plass. Først godt inn på 1900-tallet har kvinnelige kunstnere smått om senn blitt anerkjent i samtiden. Samtidig ble kvinnelige kunstnere fra fortiden løftet fram. Men heller ikke på 1900-tallet var det like enkelt for alle. Særlig om du var en svart kvinne i USA.

Kvinnelige kunstnere, sammen med minoritetskunstnere og urfolk, har etter hvert fått større plass i samlinger og utstillinger, både i Norge og i utlandet. Det vet vi blant annet fordi kunstinstitusjonene selv gjerne gjør et poeng av det når de trekker frem kunst av kvinner og minoriteter – sannsynligvis fordi de føler på et ansvar for en lang periode med neglisjering av disse. Det viktigste bør likevel være at dette nå normaliseres og videreføres som en naturlig del av kunstlivet.

Et aktuelt eksempel fikk vi da Nasjonalmuseet åpnet i sommer og viet ekstra oppmerksomhet til kvinnelig kunstnere. Line Ulekleiv skriver på kunstkritikk.no om den nye Samlingsutstillingen, og om et velkomment grep der museet har valgt å fremheve kvinnelige kunstnere blant annet ved å presentere en utvidet skilttekst ved deres kunstverk.

Et annet eksempel fra i sommer finner vi i Pride Art, en sammenslutning av amatør- og profesjonelle kunstnere fra LHBTI+-miljøet i Norge. I år ble Pride Art valgt til å være årets Olsokkunstner ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Med utstillingen Skeiv tro, spiritualitet og meningen med livet fikk publikum møte et mangfoldig kunstuttrykk i et rom som tidligere kun har vært forbeholdt veletablerte kunstnere som Håkon Bleken, Inger Sitter, Finn Graff og Kjell Nupen.

Til årets Veneziabiennale ble italienske Cecilia Alemani valgt som kurator for hovedutstillingen. Det er en prestisjefylt jobb, og Alemani er den første kvinnelige kuratoren fra Italia og den femte kvinnelige kuratoren noensinne i biennalens 127 år lange historie. I hovedutstillingen, The Milk of Dreams, har Alemani fokusert på underrepresenterte kunstnere, der hele 80 prosent av kunsten er laget av kvinner eller ikke-binære.

Aktivist og kunstner

Men tilbake til Ringgold. Hun var én av ti kunstnere/kunstnergrupper jeg fikk møte da jeg i sommer besøkte Norske Kunsthåndverkeres Temautstilling 2022, The hands that unravel the sweater, i Nordnorsk Kunstnersenter sine lokaler i Svolvær i Lofoten.

Faith Ringgold er født i Harlem i New York, i det som beskrives som de harde 30-årene. Hun bestemte seg tidlig for å bli kunstner, men da hun startet på City College of New York ble hun rådet til å utdanne seg til kunstlærer heller enn til kunstner. Etter uteksaminering i 1955 jobbet hun som kunstlærer i den offentlige skolen fram til 1970-tallet. Samtidig tok hun også en mastergrad i visuell kunst i 1959. 

Ut over på 1960-tallet ble mer og mer av Ringgolds politiske meninger og betraktninger tydelige i kunsten hennes – blant annet en serie malerier kalt American People, som regnes for å være blant hennes mest betydningsfulle verk. Her portretteres og fortelles historier om hvite og svarte amerikanere og borgerrettighetsforkjempere fra hennes synsvinkel som afroamerikansk kvinne.

Men hun var også en konfronterende kunstner på andre plan. I filmen Faith Ringgold: Artist and Activist av MAKERS (2012), som ble vist hos Nordnorsk Kunstnersenter i sommer, forteller Ringgold at hun gikk i front mot den tradisjonelle praksisen i amerikanske museer. Fram til rundt 1970 var det få om noen svarte kunstnere representert i samlinger og utstillinger. Hun forteller at da museene smått om senn åpnet for afroamerikanske kunstnere, ble mennene invitert inn, men ikke hun. Dette til tross for at hun hadde stått i front for protestene. I filmen får vi også høre om det jeg ikke kan kalle noe annet enn dobbel diskriminering – som når hun kom til et galleri for å presentere kunsten sin og galleristen studerte beina hennes, men ikke var interessert i å se på kunsten hennes. 

Slike opplevelser var trolig en av grunnene til at Ringgold og hennes døtre, Michele og Barbara Wallace, i 1970 grunnla Women Students and Artists for Black Art Liberation (WSABAL). I WSABALs manifest står det blant annet: «Dette er en studentorganisasjon bestående av svarte kunstnere som blant annet skal informere studenter om den kunstneriske undertrykking som svarte kvinnelige kunstnere utsettes for.» Organisasjonen ville også oppmuntre til protester mot den rådende praksisen i amerikanske museer samt støtte eksponering av kvinnelige svarte kunstneres arbeid. Hovedkravet fra organisasjonen var at alle gruppeutstillinger skulle være åpne for alle amerikanske kunstnere, med mindre det var en utstilling av kunst av en spesifisert kulturell gruppe, samt at kvinnerepresentasjonen skulle være på 50 prosent.

Hun var også del av en liten gruppe svarte kvinner som bidro til å oppildne The Black and Feminist Art Movements i New York ut over 1970-tallet. Opprøret bar smått om senn frukter. I 1972 ble to kvinner invitert til Whitney Museums biennale, og svarte kunstnere ble del av utstillingsprogrammet ved Museum of Modern Art (MoMA). Siden den gang har holdninger til svarte kunstnere, kvinnelige kunstnere og kunstnere fra kulturelle og seksuelle minoriteter endret seg i de fleste museer og gallerier, både i USA og i Europa. 

Story quilts

I tillegg til å være maler, maskemaker, skulptør, barnebokforfatter og illustratør – for å nevne noe – er Faith Ringgold trolig mest kjent for sine quilts, altså applikerte tepper. Med sine story quilts fant hun en teknikk som gjør det lett for henne å lage kunst i så store formater som nødvendig, samtidig som kunsten er lett å ta ned fra veggen, rulle sammen og sende til utstillinger rundt omkring. [2]

Teppene hun kaller story quilts er vevde og applikerte tekstiler som hun også maler og skriver på. Hun har gjennom årene laget flere serier med slike tepper. Teknikken som har blitt hennes helt unike stil er inspirert av Ringgolds formødre, som var slaver. Siden det var dyrt å kjøpe ferdige tepper, sydde de lappetepper av stoffrester til seg og sine familier. Med story quilts tar Ringgold vare på en viktig tradisjon, samtidig som hun videreutvikler både det håndverksmessige og kunstneriske. 

Det første story quilt hun laget, var teppet Who´s Afraid of Aunt Jemima (1983). Her laget Ringgold sin egen fortelling om Aunt Jemima, en svart kvinne som var branding for et amerikansk næringsmiddelmerke som blant annet solgte pannekakerøre i perioden 1889–2021. Først i 2021 innså produsenten at det var problematisk markedsføring å bruke en svart slavekvinne i merkevarebygging for å selge matvarer. 30 år tidligere hadde altså Ringgold reagert på dette, og på sin måte gitt Aunt Jemima liv og gjort henne til en gründer.

På 1990-tallet lagde Faith Ringgold – etter en rundreise i Frankrike – en serie med tolv store tepper som hun kalte The French Collection. Teppene måler opp mot 200x200 cm. I denne serien forteller hun fiksjonshistorien om Willia Marie Simone, en ung afroamerikansk kvinne som på 1920-tallet forlater New York og flytter til Paris for å jobbe som kunstner og modell. I den skriftlige fortellingen, gjengitt i motivene, følger vi Simone når hun møter kjente kunstnere, forfattere og aktivister fra den virkelige verden, men som ikke nødvendigvis levde på den tiden eller i det hele tatt har bodd i Frankrike. Vi blir kjent med en etter hvert berømt kunstner og svart feministisk aktivist. Vi får også vite at hun har barn, som nå bor hos tanten i USA. [3]

Et av de mest kjente av verkene i denne serien er Dancing at the Louvre (1991), der en pent antrukket svart kvinne, Marcia, besøker Louvre sammen med sine fire døtre. Døtrene danser i en av salene i museet, med tre klassiske malerier av Leonardo da Vinci på veggen bak seg – det ene er hans berømte Mona Lisa. I historien skriver Simone til sin tante at hun har fått negative tilbakemeldinger fra Marcia om at hun ikke har tatt med seg barna sine da hun flyttet til Paris. Da Ringgold selv reiste rundt i Frankrike og samlet inspirasjon til sine story quilts,hadde hun heller ikke sine to døtre med seg. [4] Er dette en form for selvkritikk fra Ringgolds side? Er det en systemkritikk som peker på kvinners utfordringer med å kombinere moderskap med det å være yrkesutøver? Eller er motivet ment som institusjonskritikk – at noen kan tillate seg å danse i ærverdige Louvre? Akkurat det er nok ansett som en uønsket handling, ennå i dag.

Mer direkte kritikk rettes mot både samfunnet og den mannsdominerte kunstverdenen i The Picnic at Giverny (1991), også det del av The French Collection. Her fortelles historien om når Simone inviteres til Claude Monets hjem for å male et portrett av en gruppe kvinner, virkelige personer, både hvite og svarte, i Monets hage. Bildet har en direkte referanse til Édouard Manets maleri Le Déjeuner sur l’herbe (1883). Men i stedet for at en naken kvinne sitter i forgrunnen av bildet, sitter det her en naken, eldre Pablo Picasso på et teppe på gresset. Kun iført en svart hatt. [5] Her snur Ringgold på mange tradisjonelle konvensjoner: hvem som portretterer (en svart, kvinnelig kunstner), hvem som portretteres (kjente kvinner som er der i kraft av seg selv) og hvem som objektiviseres (en hvit, eldre mann). Bildet er fargerikt, pent og på et vis pyntelig, men er samtidig som en piskesnert.

Optimist

En rød tråd i Faith Ringgolds kunstnerskap er at hun ikke lar seg undertrykke, at hun bruker kjente kunstneriske grep som hun snur rundt på, og med det skaper sin egen historie. Dermed skaper hun også muligheter for andre svarte kunstnere, og ikke minst for kvinnelige kunstnere. 

I sin aktivisme tar hun tak i mange ulike aspekter – helt klart knyttet til kunsthistorien, men enda mer i samfunnsstrukturer, raseskiller og kjønnsdiskriminering. Hun kritiserer og lager bråk, men på en måte som åpner for dialog og peker på nødvendige endringer. Ringgold har aldri latt urett gå upåaktet hen. Hun har vist mot og styrke. Men hun har også vært klok. Hun har dyttet, men samtidig må hun ha visst hvor langt hun kunne gå. Uten denne evnen hadde hun neppe kunnet oppnå så mye betydningsfullt. 

I intervjuer uttaler hun ofte ordene i overskriften: «Anyone can fly. All you got to do is try.» 

Hun må være født optimist!

Fotnoter:

1: Se Russeth, Andrew, «Freedom of Speech Is Absolutely Imperative’: Faith Ringgold on Her Early Art, Activism at the Museum of Modern Art». Artikkel i ARTnews. Publisert 08.12.16, lest 18.08.22.

2: Se video «Quilt Artist Faith Ringgold, THREADS episode», Craft in America https://www.youtube.com/watch?v=cU9MpcHfwiA, sett 18.08.22

3: Se Wikipedia-artikkelen “The French Collection” for oppsummeringer om handlingen som utspiller seg i de ulike teppene i serien.

4: ibid.

5: ibid.