EN HUMANISTISK HYMNE MED MOTORSAG

På ett av Gunvor Nervold Antonsens grovbygde relieffer, som henger på rekke over begge fondveggene i Kunstnernes Hus’ venstre overlyssal, er omrisset av en hånd hogget ut i treverket. Det er en sånn hånd som sier «stopp!». Hit, og ikke lenger. En befalende håndflate, med samlede fingre, holdt opp mot oss som en trafikkonstabel ville gjort det, eller som hånda på «ikke mobb kameraten min»-pinsene fra SOS Rasisme som var populære i åttiåra. Eller er den heller en ivrig håndsopprekning i et klasserom? En beskyttende hånd i forsvarsrefleks? 

Hånden er en potensielt kraftfull metafor og et effektivt symbol i så mange situasjoner og forhold. I Nervold Antonsens utstilling, De fleksible, kan hånda bety alt dette, eller kanskje noe helt annet. Relieffserien den er del av har den bibelsk kryptiske og lokkende tittelen Anna selv tredje; motivene i treet består ellers av planter og bladverk, organiske mønstre, stjernehimler og mor-og-barn-motiver. Hvorfor jeg legger spesielt merke til akkurat denne hånda, er ikke umiddelbart helt klart. I den store sammenhengen på Kunstnernes Hus er den ganske unnselig, klemt inn mot veggen ytterst på rekka, og vil for de fleste nok bare være noe man glimter i forbifarten. Konkurransen om inntrykkene her er nemlig stor, for å si det forsiktig. De fleksible er en regelrett maktdemonstrasjon med nål, tråd og motorsag – et visuelt spark i solar plexus som treffer deg midt på idet du har karret deg opp trappa til overlyssalene.

Hender, håndverk og arbeid

Avhengig av i hvilken rekkefølge du entrer salene, blir du møtt av enten et veldig teater av tekstile scener i digre formater eller en flokk liggende, knelende og sammenkrøkede kjemper hogd og saget ut av robuste trestammer. Scenene og figurene er uttrykksfulle på ekspresjonistisk vis, et inntrykk som forsterkes av måten de er laget på. Det er kanskje her denne hånda og dens symbolske ladning kommer inn. Hender er håndverk og arbeid. Hender slår og trøster, beskytter og skaper. Det er overalt i De fleksible et så åpenbart, nærmest demonstrativt nærvær av den virkende og virksomme hånden at den blir umulig å overse som et både materielt og metaforisk hovedpoeng. 

Hendenes mangetydige tilstedeværelse konfronterer oss med brutale merker og spor allerede utenfor inngangspartiet. Ut av en røslig furulegg trer en gruppe på tre skikkelser fram: en mor og hennes to barn, moren holder omsluttende om barna. Figurgruppen setter et kontant anslag for utstillingen. Den vesle familien framstår med myndig tyngde, tross motivets signal om noe sårbart og truet slik barna trykkes tett inntil moderens favn. 

Tungt symbolsk estetikk

Innholdet her er nå én ting. Mødre og barn er et av utstillingens sentrale tema – jamfør tittelen Anna selv tredje, som ifølge Store norske leksikon er en billedframstilling i eldre kunst som «viser den hellige Anna, Jomfru Marias mor, med Maria og Jesusbarnet i fanget eller på armen, slik at alle tre danner en sluttet gruppe». Like mye hefter blikket og tanken ved hvordan skulpturen er laget, med grove hogg og kapp i treet. Kommer man kloss opptil, oppleves den som et såret og forpint slakt etter motorsagens tilsynelatende uvørne angrep, like mye som et hellig, harmonisk trekløver.

«Tilsynelatende», fordi det ikke er snakk om brutalitet og en massakre i årringer og sagflis. Skulpturgruppene i De fleksible er tvert imot framført med stor presisjon og formforståelse. Ifølge intervjuet som følger utstillingen, ført i pennen av Kaja Schjerven Mollerin, er mye av den treffsikre skulptureringen av sjelfull anatomi utført i samarbeid med kunstner og motorsagvirtuos Erik Pettersen. Æres den som æres bør: Sammen viser Pettersen og Nervold Antonsen en leken og hengiven omgang med remediene og en ruvende dedikasjon til det kunstneriske arbeidet som balanserer patosen som ligger latent i utstillingens tungt ladede, symbolske estetikk. 

De forpinte blant oss

Det skal nemlig litt til å finne rette punkt på vekta for et så rett på sak, tidvis overtydelig formspråk. Det skal også litt til å beherske formatet og det ambisiøse i å fylle begge overlyssalene til randen med verker som krever såpass mye av hendenes innsats og ferdighet. Skulpturgruppen som brer seg over gulvet framstår som et vigelandsanlegg i furu, bøk og poppel. De kunsthistoriske referansene stiller seg ellers i kø, fra Munchs sol, som vel må være referansepunktet for det store tekstilet som dekker fondveggen i motstående sal, til Hannah Ryggen og den tyske ekspresjonisten Käthe Kollvitz. 

En overlapp disse kunstnerne imellom – foruten å være utmerkede utøvere av håndverket – er vel betydningen arbeid og arbeiderkultur spiller i billedspråket. Særlig Kollwitz framstår som kunstnerisk forbilde, i kraft av sine mange, tegnerisk mesterlige framstillinger av de usle og forpinte blant oss. Nervold Antonsens motivasjon for De fleksible skal være samtaler hun har hatt med mennesker som ifølge pressematerialet «har levd utsatte liv». Utdrag fra disse samtalene er tilgjengelig via et lydverk, men man trenger ikke ta omveien hit for å få det fulle inntrykket av fortellingene som åpner seg under Husets høye tak. De fleksible står støtt på egne robuste bein, som en humanistisk hymne til samholdets og arbeidets adling av menneskets sjeleliv.