Sanselig overflod

Ordet overflod gir assosiasjoner både til noe frodig og livsbejaende, men også til en dekadent livsførsel og et tankeløst forbruk. Nettopp denne brytningen står sentralt i den 45. versjonen av Tendenser i Moss, som bærer tittelen Abundance. Tendenser er en biennale for nordisk kunsthåndverk som gjennom årene er blitt litt av en institusjon i norsk kunstliv. Faktisk er det bare Nordnorsken og Høstutstillingen som har en lengre fartstid. Fra den første versjonen ble arrangert i 1971, har utstillingen vært gjennom både blomstringstider og nedgangsperioder for kunsthåndverket. Tjuetitallets store materialrenessanse har selvsagt bidratt til å gjøre Tendenser til et enda viktigere evenement på den nordiske kunstscenen.

Det naturlige og det syntetiske

Det første som møter oss er Ellen Griegs gigantiske, syntetiske tau som henger mellom etasjene i trappehallen. Det monumentale, skulpturelle prosjektet bryter med fortidens forestilling om tekstilkunst som dekorativt og smått. Øverst oppunder taket danner tauet en blank kveil, nesten som en orm, før den munner ut i et fossefall av rosa, gylne, ferskenfargede og lyserøde tråder. Det minner om en tykk, bølgende hestehale. Her spiller Grieg det naturlige og det syntetiske ut mot hverandre. 

En annen kunstner som tenker monumentalt og skulpturelt er Hanne Friis. Hun har utviklet sitt helt egne formspråk i grenseland mellom tekstil og skulptur. Ved å brette stoffene i små presise legg som hun syr sammen med fiskesnøre, skaper hun en rillet overflate. Svart sirkel, som henger fra taket i en av utstillingssalene, er en abstrakt parafrase over Vigelands Livshjulet. Her er den mektige granittsirkelen av nakne menneskekropper oversatt til en skakk, organisk, sirkulær form i det glinsende, plastaktige materialet. Selv om hun jobber med syntetisk stoff, har verket noe nesten undersjøisk og påtrengende kroppslig ved seg.

En sanselig innfallsvinkel

Årets Tendenser jobber med et utvidet kunsthåndverksbegrep. Det handler ikke bare om de tradisjonelle håndverksteknikkene, men også om en sanselig innfallsvinkel. Utstillingen favner også enkelte kamerabaserte prosjekter, som danske Kim Laybourns interessante plantestudie. Gjennom manipulerte filmbilder gir han plantene liv ved å la dem imitere menneskelige bevegelser. Blomsterstengler beveger seg i vinden med grasiøse, ballettaktige bevegelser som slanke, lange ballerinabein. Vi ser løvetann med fnokker, blomster og mose som danser en lydløs, menneskelig dans på engen, i skogen eller på stranden. Det evige ved naturen og det flyktige ved menneskelivet veves sammen i dette enkle, men implikasjonsrike filmprosjektet.

Hos den norsk-zambiske kunstneren Germain Ngoma handler det også om det flyktige, om det som forsvinner. Han har skapt et fantastisk verk om hukommelse. Utover gulvet og oppover veggen er rektangulære gule, voksbelagte bilder plassert i et skjørt byggverk. I hvert rektangel kan vi mer eller mindre uklart skimte et motiv bakenfor voksen, som tåkete, uklare minner, noen helt svarte, som erindringshull. Som betrakter kan vi omorganisere elementene som et bilde på hvor sårbar den menneskelige hukommelse er for påvirkning og manipulasjon. 

Uklar tematikk

Det er jevnt over høy kvalitet på arbeidene i årets Tendenser, men jeg opplever ikke at det oppstår noe ordentlig samspill mellom det som vises og den tematiske rammen. Kanskje handler det om at rammen er såpass uklar. Det er mange interessante refleksjoner, og jeg liker definitivt ambisjonen om å skape en utstilling som handler om både en bærekraftig fremtid, om liv, overskudd og kjærlighet. Men det jeg leser om i utstillingsfolderen virker mer som en løs og åpen idémyldring, der man ennå ikke har landet på noe konkret. Vi kan blant annet lese at utstillingen «favner mange synsvinkler fremfor å låse seg til en». Men dette er ingen særlig god idé. Å skape en utstilling er litt som en skrive en akademisk tekst: Hvis det skal bli noe skikk på helheten må du faktisk velge ett perspektiv, en presis problemstilling, og så må du holde deg til den. 

Heldigvis skaper summen av de sterke verkene en fullverdig utstilling i seg selv, uten videre hjelp av den tematiske rammen. Den faller rett og slett utenfor opplevelsen.