Hvem kommer ut av «Abyssen»?

Anmeldelse

Utstilling: Linda Morell: Oil nebula, spawn

Kunstner: Linda Morell

Sted: Vestfold Kunstsenter

Utstillingsperiode 20. august–18. september 2022

Linda Morell bringer fortellinger om havene, koblinger til utdøende økosystemer og nye organismers inntreden inn i Vestfold Kunstsenters nye lokaler. Om utstillingen Oil nebula, spawn forespeiler dystopisk determinisme eller utopiske muligheter for en ny geologisk epoke forblir ubesvart. Men det er kanskje greit, for i denne utstillingen står ikke lenger mennesket i sentrum.

Tekst av Marthe Yung Mee Hansen

Vestfold Kunstsenter flyttet i 2021 inn i nye lokaler. Visningsstedet ligger nå på et hjørne på gateplan med vinduer som gir passerende innsyn i store deler av lokalet fra gaten utenfor. Men det er først når man trer inn i gallerirommet at man virkelig får oppleve Morells utstilling, hvor flere lave – nærmest flate – verk er plassert direkte på gulvet. Her blir man møtt av finkornet sand strødd utover med maneter av tykt glass plassert på gulvet. Mens det naturlige lyset fra vinduene på den ene siden får disse skulpturene til å glitre og skinne, uttrykker delen av utstillingen som fortsetter lenger inn i rommet en annen stemning. Skulpturene som utgjør resten av installasjonen, bader nemlig i et irrende rød-oransje lys fra lysstoffrør installert i taket. Kontrasten fra den nærmest idylliske sandstranden med vakre maneter badet i sollys, til skulpturer i mørkt glasert keramikk, aluminium og brent treverk illustrerer også paradokset ved havet som konsept som ligger til grunn for utstillingen.

Det flyter over – i glass, leire og olje

Linda Morell ble uteksaminert fra Fakultet for kunst, musikk og design (KMD) ved Universitetet i Bergen i 2019. Siden da har hun hatt separatutstillinger ved blant annet Nordnorsk Kunstnersenter i Svolvær, BOA (nå BO) i Oslo og Oppland Kunstsenter i Lillehammer. I 2020 mottok hun debutantprisen ved Årsutstillingen organisert av Norske Kunsthåndverkere og i 2022 er hun debutant ved Høstutstillingen. Morell har gjort seg bemerket for sitt raffinerte uttrykk karakterisert av materialbehandling og overflater av nærmest klinisk eller hygienisk karakter. Skulpturene hennes demonstrerer en slik presisjon at det til tider er vanskelig å se spor av håndverket og utformingen som ligger bak, noe som allikevel står svært sentralt i Morells praksis.

Verkene som møter oss i Oil nebula, spawn er utført med samme presisjon som kunstnerens tidligere prosjekter, men det organiske uttrykket som tidligere hovedsakelig har spilt biroller i ellers nærmest sterile installasjoner, står nå i sentrum. I flere av Morells foregående utstillinger har hun vist skulpturer hvor de mest dominerende er laget i keramikk og metall, mange med et maskinelt uttrykk og installert i stramme komposisjoner, med innslag av mindre verk i glass. Disse sistnevnte arbeidene har blant annet vært fremstillinger av menneskelige organer, som et par lunger, tarmer, et hjerte.

Denne gangen får glasset ta mer plass enn i tidligere utstillinger. Både manetene laget i Bullseye-glass og glasstegningene montert på vegg er viet sentrale plasseringer og store arealer. Manetene er detaljert skulpturert og flere av dem fanger organismenes karakteristikker i oppbygning og overflate. Verket Paradise Lost (2022) er laget ved å senke (slumpe) glasset slik at det ser ut som det sklir eller renner ned fra pidestallen. Glassarbeidene komplementeres av oppheng og skulpturer i glasert steingods som renner som sort olje eller kveiler seg rundt i organiske formasjoner, noen forlenget av tynne aluminiumstenger som strekker seg som flammer eller brer seg ut som tentakler. Her er totalinntrykket flytende, fremfor en spisset kontrast mellom nærmest hygieniske omgivelser og objekter i møte med mindre elementer av mer organisk kvalitet slik Morell tidligere har vist. Den kalde, nesten steriliserte, estetikken som peker mot operasjonssaler og laboratorier, er erstattet av et opphetet landskap.

Episk poesi, økologi og «new weird»

Utstillingen har henvisninger til  «Abyssen», et enormt kosmisk hav som skiller jorden fra helvete i John Miltons episke dikt Paradise Lost eller Det tapte paradis fra 1667. «Abyssen» beskrives både som en skiftende og ugjestmild avgrunn, og som et hav som rommer mulighet for fremveksten av nye verdener. Parallellene til oppvarming av verdenshavene er tydelig i utstillingen – en økologisk prosess som de siste tiårene har fått økende naturvitenskapelig, politisk og kulturell oppmerksomhet. Når man befinner seg i det varmtonede lyset kan man nærmest føle hvordan temperaturen er skrudd opp i Oil nebula, rise, en stemning som forsterkes av pidestallene laget av mørkbrent furutre som fem av skulpturene er plassert på. En overopphetet klode og uttørkede hav er en trussel for menneskets tilstedeværelse på jorda. Vil klimaendringene sende oss inn i avgrunnen? I tillegg til henvisninger til Miltons dikt og økologiske prosesser, inneholder utstillingen også referanser til populærkultur gjennom de fire glassmaleriene. Det som ligner mytologiske scener og vesener, en blanding av reptiler og plantevekster, er tegnet i en stil som minner om dystopiske fantasy- eller science fiction-tegneserier. Et av disse verkene har også tittelen Eartheater (2022). Utstillingens kombinasjon av referanser og virkemidler gir assosiasjoner til den litterære sjangeren ‘new weird’ som blant annet kjennetegnes av eklektisisme med blanding av elementer fra for eksempel eldre mytologi og street culture, science fiction og fantasyfortellinger.

Ut av  «Abyssen»

Som bevist ved tidligere anledninger, mestrer Morell nok en gang å presentere et konsept som oppleves som gjennomført og helhetlig. Videre er det ikke bare videreutviklingen av materialbruk og skiftet fra det kalde og sterile til det varme og mer organiske uttrykket som viser til et slags skifte i kunstnerens praksis. Mens dominerende verk i tidligere separatutstillinger eksplisitt har pekt til menneskekroppen og teknologisk utvikling, er det menneskelige aspektet hovedsakelig til stede i Oil nebula, spawn gjennom konseptuelle referanser. I utstillingsrommet finner vi ikke menneskelige organer eller maskinelle android-lignende figurer. Her møter vi kun restene av en menneskelig tilstedeværelse i form av illustrasjoner av myter og olje. Organismene som står i sentrum er manetene, vesener som muligens vil komme sterkere ut av  «Abyssen» eller klimakrisen enn hva menneskeheten vil gjøre. Og om vi våger å ta et skritt vekk fra samtidens antroposentriske verdensbilde, presenterer kanskje Oil nebula, spawn en virkelighet hvor paradis er alt annet enn tapt.