Å virke i verden – eksperimenter med jord, leire og søle

Tittel: Poetics of Landness

Kunstner: Sigrid Espelien, Arely Amaut Gomez Sanchez og Stacy Jo Scott

Sted: ROM studio, Oslo

Tid: 26. januar – 6. februar 2022

«The Yanomami believe that the sky fell on earth and that it had a forest on its back. For the Yanomami, according to their shaman Davi Kopenawa, the sky is in fact repeatedly falling, redistributing this common humanity at each fall.»

Dette utdraget er fra Pedro Neves Marques tekst «Look Above, the Sky is Falling: Humanity Before and after the End of the World» (2015). Tekstforfatteren beskriver her kosmologien til Yanomamiene, er urfolk som bebor grenseområdet mellom Brazil og Venezuela. Han skriver at hver gang himmelen faller, settes det i gang metamorfoser og transformasjoner, der noen entiteter blir til ånder, eksempelvis olje-, kull- eller gullånder. Jeg forstår det slik at innenfor denne verdensforståelsen er ens fysiske form i kontinuerlig endring, i en periode er man et menneske, deretter et jordområde, og så kanskje en bekk. På en måte er man alltid den samme, man virker bare innenfor forskjellige former.

Jeg leste teksten av Neves Marques for et par år siden, men jeg fikk lyst til å finne den frem etter å ha sett Poetics of Landness på ROM studio. Utstillingen er et innblikk i Sigrid Espeliens kunstneriske forskningsprosjekt «Jording med blåleire». Samt hennes pågående samarbeid med Arely Amaut Gomez Sanchez og Stacy Jo Scott. Espelien er basert i Oslo, Scott i Eugene, Oregon, USA og Amaut Gomez Sanchez er i Cusco, Peru. Utstillingen arbeider med leire fra Norge, USA og Peru, for her å utforske «oversettelser» gjennom digital fabrikasjon, som 3D-skanninger og 3D-printing med leire.

Det første jeg ser når jeg går inn i utstillingen er flere bord som er dekket med A4-ark og keramiske objekter. På arkene har det blitt printet ut bilder av landområder, digitale tegninger, skoggulv, et skjermbilde fra et zoom-møte, stein, jorddeponier osv. På hvert av bordene er det også plassert en QR-kode som leder deg til en nettside med overskriften: Poéticas de las tierras, pacha (espacio - tiempo). Jeg forstår det slik at en del av utstillingen er analog og den andre er digital. Et av bildene som vises i utstillingsrommet og på nettsiden er av en hånd som holder en kvist eller tørt siv som er dekket av klumpete rød leire. Nettsiden beskriver bildet som «Dry clay with root systems, found outside Eugene, Oregon, USA». Scroller man videre kan man også se en film som viser de tre kunstnerne interagere med leire. Espelien i Norge, Scott i USA og Amaut Gomez Sanchez i Peru.

Filmen viser hovedsakelig hender og utsnitt fra område der hver og en av kunstneren står og behandler et stykke leire. Espelien knar blåleire mens hun beveger den mellom hendene sine. Scott klemmer rød leire sammen og lager et håndavtrykk som hun graver ned. Amaut Gomez Sanchez bruker hånden til å løfte svart leire opp fra et vann, for så å skylle sølen ut i vannet. Hver av kunstnerne presenterer sin type leire med hver sin koreografi.  

På bordene er det plassert flere keramiske objekter. Jeg legger spesielt merke til noen former som ligner kretskort eller prosessorer, men de er store og kompakte og ser ut som de har blitt funnet av arkeologer, jeg tenker på den antikke greske Antikythera-mekanismen, antatt som det eldste eksempelet på en analog datamaskin. De keramiske objektene gir inntrykk av å eksistere mellom tider, ved på én og samme tid være forhistoriske og samtidige.

I det man beveger seg gjennom utstillingsrommet opplever jeg at man blir gitt mye informasjon og inntrykk. Likevel kan utstillingen fremstå som halvferdig. Det er jo også det Poetics of Landness nettopp er, en presentasjon av tre kunstneres utforskninger og utprøvelser, der vi får et innblikk i et pågående forskningsprosjekt. Poetics of Landness er derfor ikke en tradisjonell utstilling hvor «ferdige» kunstobjekter hviler på pidestaller, jeg opplever heller at jeg blir invitert inn i et ryddig verkstedets utprøvende prosesser. Derfor tenker jeg heller ikke at jeg kan vurdere utstillingens enkeltobjekter eller bilder, men at jeg må se alle elementene som deler av en sammenhengende utforskning av forholdet mellom jord, kropp og teknologi.

Vitenskapsformidlingen har ikke blitt glemt, innerst i utstillingsrommet står Espelien og 3D-printer i blåleire. Hun gir meg en liten introduksjon til utstillingen samtidig som jeg får se hvordan 3D-printeren langsomt og mekanisk, legger ned lag på lag med tynne leirstrimler. Espelien forklarer meg at hun eksperimenterer med å printe på et ujevnt underlag som vil påvirke det keramiske objektets endelige form. Jeg blir også fortalt at de keramiske arbeidene som jeg først relaterte til Antikythera-mekanismen, er digitale bilder oversatt til leie. Et av bildene er for eksempel av de tre kunstnerne på et Zoom-møte. Verket er dermed resultat av at tre mennesker satt på hvert sitt kontinent, deres ansikter ble filmet gjennom Zoom, det ble tatt et skjermbilde, som ble oversatt av 3D-printeren til en form i blåleire. Denne motsatte digitaliseringen har dermed gått fra kjøtt, til piksler, til leire. Resultatet er et relieff av tre smilende spøkelser.

Kunstnernes kropper går igjen i utstillingen, da de nettopp tar utgangspunkt i egne kropper for å utforske leira, fra 3D-animasjoner av ansiktene deres, til avtrykk av hender og fingre. På et sorthvitt bilde av et større landområde kan man se et kornete eldre kvinneansikt. Espelien forteller meg at dette er et glitchet bilde av Amaut Gomez Sanchez, og det er kanskje glitchingen som gjør at hun ser så mye eldre ut. Bilde gir meg assosiasjoner til en kategori av bilder som presenteres som bevis for eksistensen av overnaturlig aktiviteter, som kornsirkler eller ufoer. Bildet hadde vært en selvfølgelig rekvisitt i serien The X-Files. Jeg ser for meg en episode hvor en jagerflypilot har fått et mystisk snapshot av Gaia eller Moder Jord som titter frem fra åkeren. Mulder og Scully er på saken.

Bak jorddeponier, digitale renderinger og 3D-bilder glimter det dermed til med hva jeg innenfor min egen vestlig verdensforståelse oppfatter som magiske elementer, men som innenfor andre kosmologier, bare er andre måter å organisere virkeligheten på. Et tydelig eksempel er et svart kart, basert på kosmologien fra urbefolkning i Andesområdet. Her presenteres de tre multiversene; uku pacha, den underjordiske verden, kai pacha mellomverdenen der vi eksisterer og kanan pacha, oververdenen. På kartet er det også markert feminine og maskuline energier, det står også skrevet ord som vientre, mage eller livmor på spansk og pachamama, Inka guddomen for jordbruk og fertilitet.

Jeg ser for meg at kartet og Andeskosmologien har fungert som et grunnlag for hvordan de tre kunstnerne har arbeidet med prosjektet. Blant annet skriver de «We consider the ways in which earth, soil, and mud are ancestral beings that bring critical venues for exploration that might help us to listen, remember and embody.» Jeg tenker at prosjektet aktivt bruker denne ikke-vestlige kosmologien som en ramme og inspirasjon for andre måter å forholde seg til og arbeide med jord. Her for å forstå jord som en virkende og relasjonell materialitet og ikke kun som et verktøy for industri eller for ekstraksjon av grunnstoffer. Poetics of Landness handler derfor om perspektiver, fra hvordan et digitalt bilde oversettes i leire, fra det digitale til det analoge, fra ekstraksjon til sirkulær utforskning.

Fra jord er vi kommet, til jord skal vi bli. Vi bare virker innenfor forskjellige perspektiver.

Stephanie Serrano Sundby