The feminist killjoy aka Charis Gullickson

Siden 2008 har kunsthistoriker Charis Gullickson vært ansatt ved Nordnorsk Kunstmuseum. Gjennom årene har hun opparbeidet seg solid kunnskap og erfaring, særlig om kunstfeltet i nordområdene hvor hennes kuratoriske praksis har slått rot. Hun har vært sentral i gjennomføringen av en rekke publikasjoner og viktige utstillinger både hos Nordnorsk Kunstmuseum og ved andre kunstinstitusjoner i Arktis – blant annet Norske Kunsthåndverkeres temautstilling I Craft, I Travel Light, arrangert av Norske Kunsthåndverkere Nord-Norge i samarbeid med Nordnorsk Kunstmuseum, som i 2016–2018 sendte verk av 15 norske og russiske kunstnere på vandring mellom Arkhangelsk, Murmansk, Tromsø og Karasjok. I 2018 kuraterte hun Aslaug Magdalena Juliussens separatutstilling Skjæringspunkter, og i 2019 åpnet utstillingen Like Betzy, som med utgangspunkt i maleren Betzy Akersloot-Berg (1850–1922) kritiserte manglende representasjon av kvinner i samlingen til Nordnorsk Kunstmuseum og stilte spørsmål ved situasjonen i andre museers samlinger. Gullickson forteller at arbeidet med sistnevnte utstilling satte i gang nye tanker og spørsmål omkring kuratering og museumspraksis som hun ville utforske i større grad enn man får når man produserer den ene utstillingen etter den andre. 

– Med Like Betzy nådde jeg et punkt der jeg manglet faglig tyngde. Jeg ønsket å gå mer inn i feminismen og å ha et kritisk blikk på museumspraksis. Men jeg opplevde at jeg ikke hadde det verktøyet som trengtes for å gjøre det.

For å skjerpe sitt kritiske blikk fant Gullickson altså veien tilbake til «skolebenken», rettere sagt UiT Norges arktiske universitet, hvor hun nå, tre år senere, avslutter et offentlig ph.d.-prosjekt forankret i Nordnorsk Kunstmuseums visjon og strategi. I prosjektet, som har fått tittelen «Talking Back to Art Museum Practices: Seeing Public Art Museums in Norway Through the Lens of Institutional Critique», har Gullickson gjort alvor av planene om å utforske feminismen. Når vi møtes i kantina på UiT campus, bare dager før innlevering, tropper hun opp i en knallrosa jumpsuit hvor hun har brodert ordene «feminist killjoy» på ryggen. 

– Jeg har selvsagt alltid vært feminist, men kanskje ikke på alvor. Nå prøver jeg å ta eierskap til det og bli en feminist i praksis. 

Hun forteller at utstillingen Like Betzy har blitt utgangspunkt for én av de tre forskningsartiklene i doktoravhandlingen. Men det er ikke bare feminismen hun går dypere inn i. De to andre forskningsartiklene tar utgangspunkt i Nasjonalmuseets samarbeidsavtale med Fredriksen-familien og Nordnorsk Kunstmuseums maleri Le Pasteur Laestadius instruisant des Lapons (Læstadius preker for lappene) (1840) av den franske hoffmaleren François-Auguste Biard. Kort fortalt, sier hun, så handler ph.d.-en hennes om hva et kunstmuseum i Norge er i dag og hva det kan være i fremtiden.

– Min hovedparaply er institusjonskritikk, og så bruker jeg interseksjonelle og dekoloniale perspektiver i mine analyser, forklarer hun. 

Ifølge Gullickson var det Jérémie McGowan – nå kanskje mest kjent som museumsdirektøren som ble sparket fra museet i 2020 – som tråkket opp den institusjonskritiske stien hun nå befinner seg på. For oss som har opplevd utstillingsprosjektene de arbeidet frem sammen i Tromsø, har det vært tydelig at McGowan ønsket å skape debatt og dialog, og ikke minst oppfordre til selvkritiske blikk på egen institusjon. Like Betzy var nettopp et slikt eksempel som vakte både positive og negative reaksjoner på museets formidling [1]. Mest kjent er museumsperformancen Sámi Dáiddamusea og popup-utstillingen There is no (2017)– et samarbeid med RiddoDuottarMuseat i Karasjok – der Nordnorsk Kunstmuseum ble forvandlet til et museum for samisk samtidskunst for å kritisere nettopp fraværet av et slikt museum.

«Læstadius-bildet»

I artikkelen om «Læstadius-bildet» forsker hun på maleriet som viser pastoren Lars Levi Læstadius (1800–1861) som preker til en gruppe samer. Bildet er et resultat av Biards reiser med den franske ekspedisjonen i 1839, og ble stilt ut på Salongen i Paris i 1841. Siden det ble innlemmet i samlingen til Nordnorsk Kunstmuseum for tjue år siden, har verket hatt status som «høydepunkt». Ved å ta i bruk sitt eget begrep «unhighlightning», gjør Gullickson en «dekolonial analyse» av verket. 

– Det har vært promotert som et ikon og en perle i samlingen vår. Jeg har nå gjort en dekolonial analyse der jeg har satt det i kontekst med tiden det ble laget i og hoppet frem i tid til da det ble innkjøpt i 2002.

Etter å ha fulgt verkets reise i institusjonen og sett på ulike meningsytringer i pressen og museets egen formidling omkring verket, er hun overbevist om at det må skje noen endringer i måten museer bruker slike verk. 

– Du kan ikke løsrive verket fra den koloniale bakgrunnen det er skapt i, og dette verket har en kompleks historie. Læstadius har gjort mange gode ting, men han har også vært problematisk. Så hvorfor snakker vi ikke om den mindre glamorøse siden? Jeg mener museet handler uetisk ved å vise frem maleriet uten å gi bakgrunnsinformasjon. På den måten er vi kanskje med på å bekrefte rasistiske holdninger. Dette var en av mine blindsoner før, sier Gullickson når hun selvkritisk, men ivrig ser tilbake på egen kuratorpraksis. 

Det er ganske tøft gjort å gå så selvkritisk inn i ikke bare institusjonen du er ansatt ved, men også i arbeidet du selv har gjort alle de årene du har jobbet der. Men det virker jo som om du har likt å gjøre det?

– Du vet, ved å jobbe på et museum, så er du en del av problemet. Hva gjør du i din rolle som museumsansatt? Er du med på å bekrefte status quo, eller viser du motstand og prøver å skape endring? Tidligere har jeg vært en som ikke har sett problemstillinger. Jeg har bare vært veldig glad i kunst, men har ikke hatt et kritisk blikk. Nå har jeg kritisert meg selv, og for meg var det veldig spennende å forske på kunstmuseet ved å gå inn i Læstadius-bildet.

Nasjonalmuseet

Etiske problemstillinger står sentralt også i artikkelen «The Feminist Killjoy Untangles Philanthropy», der hun ser nærmere på Nasjonalmuseets samarbeidsavtale med Fredriksen-familien. Gullickson mener avtalen er et godt eksempel på hvordan en offentlig institusjon har tatt en juridisk riktig avgjørelse som likevel er etisk problematisk. 

– Karin Hindsbo har flere ganger omtalt at det er lovlig forretning John Fredriksen driver. Og det er kanskje riktig. Men om det er etisk riktig, er et annet spørsmål. Jeg mener at som et offentlig museum har institusjonen et ansvar og en samfunnsrolle. Er det da greit at Nasjonalmuseet løfter frem en som har unnlatt å betale skatt når det er essensielt i vår velferd? Og hva med de miljøkonsekvensene av fiskeoppdrett han har bidratt til – er det noe Nasjonalmuseet ønsker å alliere seg med? 

Et spørsmål mange naturligvis stiller seg om samarbeidsavtalen, er i hvilken grad Fredriksen-familien har innflytelse på Nasjonalmuseets faglige innhold og avgjørelser. Også Gullickson har gjort seg noen tanker om det. 

– Jeg er usikker på hvor mye påvirkning de faktisk har. Kan de legge noen føringer og si «nei, det prosjektet vil vi ikke støtte»? Eller sier de bare «here’s the money, do whatever you want». I avtalen står det i alle fall at de skal ha en komité hvor de oppnevner medlemmene selv. 

Interessant er det likevel, legger hun til, at Fredriksen-familien skal finansiere fire doktorgradsstillinger. 

– Man kunne foreslå et doktorgradsprosjekt som er å gjøre en institusjonskritikk av Nasjonalmuseet. Hadde de vært villig til å finansiere det? 

Gullickson mener pressebildene som Nasjonalmuseet lanserte i forbindelse med nyheten om samarbeidsavtalen kan tyde på at Fredriksen-familien faktisk har ganske stor innflytelse. I forskningsartikkelen analyserer hun bildene der Nasjonalmuseets direktører, Karin Hindsbo og Stina Högkvist, poserer sammen med Cecilie Astrup Fredriksen og Kathrine Astrup Fredriksen. Bildene er tatt av Morten Qvale, som tidligere har avfotografert Fredriksen-søstrene. De viser altså ingen av kunstverkene – som det hadde vært naturlig å ha fokus på. Nå var riktignok museet stengt da bildet ble tatt, og kunstverkene var trolig plassert et annet sted. Likevel reagerte Gullickson. Hun kontaktet derfor Nasjonalmuseet for å få vite hva tanken bak pressebildene var. 

– Jeg spurte: «Hva var museets kommunikasjonsstrategi?» «Nei, vi trengte gode bilder som vil trekke oppmerksomhet.» Det var helt uskyldig. Det overrasket meg at museet kanskje ikke hadde reflektert over hva de kommuniserte ut. Jeg tror de prøver å selge det inn som noe nytt. De har kvinnelige ledere og kvinnelige samlere. Det er selvfølgelig bra, og uvanlig. Men samtidig – det er ikke radikalt.

Hun mener hovedproblemet med samarbeidsavtalen, og fotografiene, er at det gis inntrykk av Nasjonalmuseet som et museum som allierer seg med den globale kapitalismen. 

– Det synes jeg er problematisk når det er en offentlig institusjon støttet av staten. Og disse problemstillingene blir bare mer og mer aktuelle med mer private penger inn i museene.

Tror du dette kunne ha skjedd med Nordnorsk Kunstmuseum – at noen à la Fredriksen-familien hadde kommet inn i systemet? 

– Det er et godt spørsmål. Det er nok avhengig av museets styre og direktør. Jeg ser ikke for meg at Jérémie McGowan hadde gått med på å involvere Fredriksen-familien. Samtidig: Nasjonalmuseet gjør bare det staten ber dem om. De skal jo få inn private penger. Men til hvilken pris?

Museer er ikke nøytrale

Gullickson er frustrert over museumsdirektører som ikke tar innover seg sin egen maktposisjon. Hun ønsker seg flere museer som tør å ta standpunkt. Frustrasjonen har også manifestert seg fysisk i forskningsprosjektet hennes. Mens vi snakker drar hun plutselig en hettegenser, like rosa som jumpsuiten, opp fra sekken. «Museer er ikke nøytrale» står det skrevet med store bokstaver foran, «Museat eai leat neutrálat» står på nordsamisk bak på genseren. Det er merch for – og navnet på – en aktivistgruppe hun tok initiativ til og opprettet i 2021. De siste årene har hun fulgt nøye med på den amerikanske bevegelsen «Museums Are Not Neutral», som ble etablert av La Tanya S. Autry og Mike Murawski i USA i 2017. Etter å ha vært i dialog med Murawski om å bruke logoen i en norsk og samisk versjon, har hun altså invitert inn en kjernegruppe med medlemmer og slik opprettet en slags søsterorganisasjon til den amerikanske varianten. 

– Jeg hadde lyst til å intervenere i museumspraksisen og bygge et kollektiv for andre som ønsker endring i museer i Norge og Sápmi, forteller Gullickson om årsaken til at hun startet aktivistgruppen. 

Hun mener selv det er godt forankret i forskningen om museumspraksis og museologi. 

– Mitt prosjekt handler om å skape endring på museene, om å jobbe med dekolonisering og å arbeide mer selvreflektert i museumspraksisen, sier hun, og forteller at man på nettsiden til «Museer er ikke nøytrale» kan lese et manifest hun har skrevet med utgangspunkt i forskningsprosjektet sitt.

I stedet for å arbeide med en tradisjonell utstilling, er altså planen å holde samtaler og arrangere andre aktiviteter relatert til prosjektet.

– Ofte tenker vi på en utstilling med gjenstander i et lokale. Da trenger du plass til ting. Jeg ville tenke annerledes, og med aktivistgruppen trenger vi ikke utstillingsplass i tradisjonell forstand. Det kan også foregå utenfor museets vegger. 

Hun er åpen om at «Museer er ikke nøytrale» også er motivert av uroen etter avsettelsen av Jérémie McGowan. Ser man på de hun har invitert inn i gruppen – som blant annet inkluderer McGowan selv – er det stort sett medlemmer som har støttet McGowan og uttalt seg kritiske til museets styrearbeid de siste årene, enten i sosiale medier eller i pressen. 

Hvorfor samlet du akkurat denne gjengen? 

– Det er ikke «revenge», forsikrer hun momentant. – Målet med aktivistgruppen er å skape et større kollektiv der hvem som helst kan henge seg på, men jeg inviterte disse fordi jeg ville fortsette arbeidet som vi hadde startet på museet. 

– Vi begynte å jobbe med dekolonisering på museet under McGowans tid, og jeg er spent på hvordan vi fortsetter det arbeidet. Jeg er også spent på hvordan vi skal bygge opp museets renommé igjen, for det er ganske knekt nå. Hva blir Nordnorsk Kunstmuseum fremover? På én side er det veldig trist for meg å komme tilbake, men på en annen side er det fint å se at så mange brydde seg om museet i prosessen, sier hun og refererer til debattene som har rullet i etterkant av sparkingen. 

Flere ansatte har forlatt museet mens hun har arbeidet med ph.d.-en, og selv valgte hun i 2021 å trekke seg som ansattrepresentant i styret fordi hun syntes det var «belastende å delta i et styrerom preget av skittent spill, tilsidesettelse av vanlig moral og etikk, og bruk av hersketeknikker og manipulasjon». [2]

– Det som har vært vanskelig for meg, er at ting ikke er blitt gjort på etisk måte og ikke ut fra de verdiene som museet opererer med. Det er utfordrende fordi jeg mener at vi har et ansvar. Selv om ting kan være lovlig, så betyr det ikke at man bør gjøre det. Saken med Jérémie McGowan satte i gang disse problemstillingene, og jeg lærte mye om maktstrukturer og andre ting som jeg ikke så før. Når du får kjenne det på kroppen, så forstår du det så mye bedre.

Så kan man jo lure på hva denne aktivistgruppen egentlig skal gjøre. Det er selvsagt et spørsmål hun har stilt seg selv også. 

– Jeg liker så godt budskapet i «Museums Are Not Neutral»-bevegelsen. Det er så enkelt. Men hvordan kan vi bruke det også i vår praksis? Hvordan kan det være et verktøy til å faktisk innrømme at «ja, museer er ikke nøytrale»? For hva betyr det egentlig? Hva er konsekvensene av det? Hvis vi later som at vi er objektive og tenker at vi ikke skal legge politiske føringer, så er jo det også politisk. Vi kan ikke unngå å være politiske. Det er det jeg holder på med nå. 

Tid for et mer bærekraftig museum

Charis Gullickson håper å bidra til at prosjektene ved museet blir mer relevante – at de skal eksperimentere med utstillingsformatet og ikke bare kjøre en utstilling fordi man skal ha en utstilling. Å tenke museum i et videre perspektiv er det selvsagt ikke bare Gullickson som gjør. Det er også sterkt forankret i konkretiseringen av etiske retningslinjer for museer i Norge (2022) – utviklet av Norsk ICOM og Norges museumsforbund (NMF). Hun mener likevel at det fortsatt er en utfordring å få flere til å se at et museum ikke trenger å være et sted der du kun ser fin kunst og drikker et glass vin. Det fikk hun blant annet kjenne på da de arbeidet med utstillingen Like Betzy,der de gjorde ulike formidlingsgrep, blant annet det NNKM kalte «museum hacks», hvor fakta som dokumenterte manglende likestilling i kunstfeltet ble klistret på hvite lapper og teipet opp på veggene i utstillingen. 

– Jeg opplevde at folk ble irritert. Jeg tror de mente at museet tok på seg kunstnerens rolle. Men museet hadde ikke engasjert en kunstner for å komme inn og intervenere. Det var museet selv som drev formidling. Og det ble altså provoserende for mange. Men kunstmuseet skal jo utfordre sannheter. Vi skal ta plass. Det er ikke mange steder i samfunnet i dag hvor folk kan ha disse kritiske samtalene. Så hvis museet bare skal være for fine bilder – hvordan er vi da relevante? 

Men tenker du fortsatt at innkjøp av kunst og samlingsforvaltning skal være en viktig del av museets virksomhet?

– Ja, jeg synes forvaltning er viktig. Men jeg tenker vi bør se mer på måten vi samler inn på. Jeg har også vært opptatt av bærekraftighet i ph.d.-prosjektet mitt, og jeg ser forbedringspotensial der. 

Som et eksempel trekker hun frem ekstrabevilgningen som flere museer fikk fra Kulturdepartementet under koronapandemien. De var øremerket innkjøp av samtidskunst, kunsthåndverk og design. Nordnorsk Kunstmuseum fikk åtte millioner til dette. 

– Jeg syntes det var utfordrende. Pengene ble nesten dyttet på museet, der KUD ville at pengene skulle tilbake til kunstfeltet så snart som mulig. Da ble man jo avhengig av at det var verk som var utstilt akkurat da eller at en kunstner hadde et verk på lager som vedkommende ville kvitte seg med. Og på Nordnorsk Kunstmuseum har vi jo ikke plass slik magasinsituasjonen er nå. Prosessen gikk for fort. 

Gullickson savner evnen til å tenke annerledes med samlingsarbeid. 

–Jeg har større tro på flere sosiale kunstprosjekter, der kunstnere jobber med et bestemt prosjekt i lokalmiljøet – noe som kanskje ikke resulterer i en fysisk gjenstand, men som har betydning for folk. Men ordningen med ekstrabevilgninger ville ikke ha støttet de prosjektene.

Som en del av forskningen har Gullickson også gått i dybden på ulike kunstprosjekter som har arbeidet med institusjonskritikk for å undersøke hva museene kan lære av det arbeidet kunstnerne har gjort. Her har hun også funnet flere kunstnere og museumsprosjekter som hun er blitt inspirert av. Et av kunstprosjektene er for eksempel den samiske kunstneren Outi Pieski og den finske arkeologen og doktorgradsstudenten Eeva-Kristiina Nylander[3] sitt prosjekt om «Máttaráhku ládjogahpir». [4]

– Det er et spennende prosjekt som kritiserer museene ved å se på hvordan de viser frem gjenstander som, for eksempel, ládjogahpir (hornlua) til Outi Pieskis oldemor, Golle-Gáddjá. Den er ikke bare en død ting. Den er en levende gjenstand som har historier og kunnskap i seg. Pieski og Nylander prøver å få nytt liv i den på en kollektiv måte. De deler og bygger kunnskap via workshops og forskjellige ting de arrangerer, sier Gullickson, tydelig begeistret over hvordan Pieski og Nylander ser mulighetene som ligger i å arbeide med museet som et dekolonialiserende rom.

Størst er ikke alltid best

Det mest sentrale spørsmålet i forskningen til Gullickson er altså hva et kunstmuseum i Norge er i dag og hva det kan være i fremtiden. Med tanke på fremtiden er hun spesielt skeptisk til å videreføre den nokså rådende hierarkiske modellen «størst er best». 

– I hvert fall i Oslo har modellen vært «jo større, jo bedre». Du har for eksempel MUNCH og Nasjonalmuseet, som begge er gigantiske. Hvorfor skal det være det beste? 

Modellen synliggjør også forskjellene mellom nord og sør som hun også mener er problematiske, i alle fall hvis man sammenligner magasinløsningene til Nordnorsk Kunstmuseum med Nasjonalmuseets fasiliteter. 

– For å sette det på spissen er det som å sammenligne en Flintstone-bil med beina på bakken og et Tesla-romskip, ler hun. 

– Før jeg begynte med doktorgradsprosjektet hadde vi aldri hatt en teknisk konservator ansatt på Nordnorsk Kunstmuseum. Det skulle man tro var standard. Og samtidig: Det finnes heller ikke et samisk kunstmuseum i Sápmi. 

Hun tar seg i å trekke inn fraværet av et samisk kunstmuseum, men legger raskt til at akkurat det kanskje er litt motsigende i denne sammenhengen. 

– Jeg er jo kritisk til at vi må ha så store museum som MUNCH og Nasjonalmuseet der det ofte er fokus på bygning fremfor innhold og visjon. Samtidig støtter jeg argumenter for et samisk kunstmuseum. Jeg ser fordelen med at hvis man ikke har en bygning, så kan man ha nytenkende programmering. Men jeg tror man trenger et eller annet skall, selv om det kanskje ikke trenger å være så stort. Hanna Horsberg Hansen skrev en krass kritikk av «There is no» i 2020 der hun mente at det allerede finnes et samisk kunstmuseum[5] og at det ikke burde være fokus på bygg. Men jeg er ikke helt enig, for det finnes ikke et apparat rundt det. Det er ikke ressurser der. Og det blir feil at det skal være så stor forskjell mellom nord og sør og at midler til de norske institusjonene prioriteres fremfor de samiske. 

Nå er det jo også bestemt at Nordnorsk Kunstmuseum får en ny filial i Bodø innen 2024. Også det synes hun er litt merkelig. 

– Det skjer på rekordkort tid uten faglig forankring. Fokuset har ligget på lokaliseringen. Politikere i museets styre og i Nordland fylkeskommune har tilsynelatende tatt mange avgjørelse i denne saken mens museet sto – i 28 måneder – uten kunstnerisk leder. 

Dessuten, legger hun til, er det også rart at Nordnorsk Kunstmuseum får en ny filial i Bodø når det fortsatt ikke finnes et samisk kunstmuseum som det har vært snakket om i så mange år. 

– Hvorfor skal vi komme foran, og hva er visjonen til den nye filialen? Dessuten har vi allerede en filial på Svalbard. Den har også blitt videreutviklet med nye lokaler som åpner i Longyearbyen i november. Også det har skjedd i fraværet av kunstnerisk leder på museet. 

Helt til slutt – hva vil du at forskningen din skal bidra med? 

– Jeg tror mitt prosjekt er viktig og at jeg kanskje har funnet et rom som det ikke forskes så mye på, men som vi burde ha mer fokus på. Det jeg vil er vel å åpne rom for andre forskere og å få flere til å bry seg om museer. Jeg vil at vi skal tenke på museum som noe vi alle eier sammen. Det er et gode og et rom som kan skape dialog og debatt. Jeg ønsker oss bort fra den kulturen der kunstmuseet er elitistisk og et sted der det bare er plass til en liten gruppe. Jeg ønsker at småbarnsfamilier skal gå dit, at det skal være rom for mer eksperimentering og ikke bare et sted der man har gjenstander det ikke skal tas på. Jeg håper forskningen min kan bidra til å skape et mer relevant kunstmuseum, og at jeg med prosjektet mitt planter et frø som kan skape lavere terskel til å snakke om de upopulære temaene. Og dessuten, som en «feminist killjoy» har jeg ansvar for å stille de vanskelige spørsmålene. Vi trenger flere «feminist killjoys»! 

Noter:

1: Mange, særlig i Tromsø og Harstad, husker nok godt «Betzy-kassen» som skapte avisoppslag og sinte kronikker i lokalavisene. Reaksjonene kom da museet, for en kortere periode, monterte en trekasse rundt sokkelen til Roald Amundsen-statuen i Tromsø og general Carl Gustav Fleischer-statuen i Harstad – i begge tilfeller for å rette oppmerksomheten mot manglende representasjon av kvinner i offentlige rom.

2: Se https://www.nrk.no/sapmi/charis-ann-gullickson-trekker-seg-fra-styret-til-nordnorsk-kunstmuseum-1.15427849 

3: Eeva-Kristiina Nylander het tidligere Harlin til etternavn.

4:  Ládjogahpir var også utgangspunkt for årets festspillutstilling under Festspillene i Nord-Norge. Astrid Fadnes har anmeldt utstillingen for Kunsthåndverk. Les den her.

5: Hanna Horsberg Hansen er professor i kunsthistorie ved UiT Norges arktiske universitet. Artikkelen «The Sámi Art Museum: There Is No – Or Is There?» (2020) kan lastes ned her.