ARKIVMATERIALE som AKTIV MATERIE

Tittel: Aktiv Materie

Kunstnere: Marianne Heier og Franz Schmidt

Sted: Bomuldsfabriken Kunsthall, Arendal

Tid: 27. april – 2. juni 2019

Utstillingen Aktiv Materie ved Bomuldsfabriken Kunsthall tar utgangspunkt i et rikt arkivmateriale fra norsk tekstilindustri og formidler vår nære industrihistorie. Samtidig iscenesettes materialet politisk, litterært og performativt av Marianne Heier og Franz Schmidt gjennom en kjede av åpne tekster.

Allerede når man trer inn i utstillingens første sal blir det klart at dette ikke er en tradisjonell utstilling. Første sal er preget av utstillingsmontre med rik dokumentasjon fra norsk tekstilhistorie: vi ser tekstilprøver fra Sjølingstad Uldvarefabrik, vi ser paller med trådsneller fra Sandes Uldvarefabrik, og i montrene kan vi lese i gulnede utklipp fra aviser, se på fargekart, og studere gamle draktmønstre.

På veggene i sal A og sal B henger det fotografier av nedlagte fabrikkinteriører, som sammen med de historiske dokumentene gir rommene et preg av forfall og nostalgi. Vi ser inn i en verden som ikke lenger finnes, den er museal og forgjengelig. Denne stemningen forsterkes ved at bygget som utstillingen er montert i, Bomuldsfabriken Kunsthall, selv er en gammel tekstilfabrikk med sin egen historie som henger tungt i veggene. Det er mot dette dokumentariske bakteppet de to kunstnerne agerer med sine egne intervensjoner; Marianne Heier med installasjoner og skulpturer, og Franz Schmidt med tekstilarbeid. Utstillingen har fått navnet AKTIV MATERIE og det er i møtet mellom det «døde» arkivmaterialet og disse aktive kunstneriske intervensjonene at materien eller materialene så å si aktiveres.

Utstillingen viser på et vis metoden bak et kunstnerisk utviklingsarbeid, her kan publikum sette seg inn i alle de ulike valgene og inngangene som kan ligge bak et verk. I Franz Schmidts tilfelle blir det veldig klart at hans kombinerte yrkesbakgrunn som herreskredder, kunstner og forsker, samt varierte arbeidserfaring fra norsk tekstilindustri, preger måten han forholder seg til både de historiske objektene og til tekstilmaterialet på. Han fremstår både som forsker og som kunstner gjennom de ulike verkene han viser.

I serien Til De Forenede Ullvarefabrikker er han sammen med Fin Serck-Hanssen dokumentarfotograf. De har fotografert gjenstander fra De Forenede Ullvarefabrikker i Ålgård, og interiørene til de gamle veveribygningene. Motivene er preget av en stringent, ren estetikk der gjenstandene trer frem krystallklart, og der mangelen på mennesker og aktivitet er påtagelig. I verket Dagbok av Malli Berge. 1925 – 1942 setter han fotografiene av de tomme interiørene og døde gjenstandene effektivt opp mot dagboksnotatene til veversken Malli Berge, som arbeidet ved Ålgård fabrikker.

I dagboken forteller Berge om arbeidet på fabrikken, og om drømmen om å bli forfatter. Fra dagboken understreker Schmidt utvalgte passasjer i rødt, og disse tekstfragmentene fungerer virkelig vitaliserende mot dokumentene og mennesketomme fabrikkbygninger. Torsdagskv. Eg vev tjukk, svart silke om dagane. Eg ser ikkje. Veven er mørt blå, tjukk og lite god. Så er det likså godt å tru at det er silke, for eg ser ikkje, som sagt. Dette sterke livsbeviset slår en sterk gnist inn i utstillingen, som ofte bikker over mot et for faktabasert og dokumentarisk preg.

Mot de dokumentariske tekstene og fotoene trer så Schmidts egne tekstilarbeider frem. I sal B lar han et bredt stykke dress-stoff fra Sjølingstad Uldvarefabrik bre seg ut som en lang, bølgende bevegelse i rommet. Stoffet er i sjatteringer av grått, brunt og henger der som tykk vegg av tung materialitet. Den er både en estetisk tilstedeværelse i selve rommet, samtidig som den vitner om håndverkstradisjonen veveriene sto og står for. I neste sal tar Schmidt oss videre inn i selve tekstilmaterialet.

På veggene i sal C og D monterer han plagg sydd av stoffer fra Sjølingstad, kombinert med bomull og linstoffer fra Japan og Litauen. Plaggene er funksjonelle, men de ulike feltene og uortodokse stoffkominasjonene gjør dem på et vis opphøyd til estetiske gjenstander, mer enn bruksklær. Hempene på skuldre og lår som gjør at plaggene også kan monteres på veggene som objekter snarere enn bruksgjenstander, er også noe som knytter plaggene tett til det museale og dokumentariske preget som er gjennomgangstemaet i utstillingen.

Der Schmidt er forsker og skredder, fremstår Marianne Heiers intervensjoner i utstillingen som mer rebelske og revolusjonære. Heiers arbeider består av skulpturer, fotografier, videoer og diverse rekvisitter fra performance. At hun har en annen estetikk enn det stringente og balanserte uttrykket til Schmidt, blir fort tydelig i verket The Rake’s Progress. Her er veggene dekket med syntetisk, sølvfarget materiale som knitrer og skjærer i øynene som en sterk kontrast til det neddempede og monumentale dress-stoffet til Schmidt i foregående sal. Det er som om Heiers tekstil skriker av billig arbeidskraft fra Kina og syntetisk mangel på bærekraft.

Sitatet av Berthold Brecht på veggen og videoen ONEPERCENTER (2015) som finner sted i et eiendomsutviklerbyrå i Barcode, er videre med på å synliggjøre kapitalismens utbyttende og undertrykkende krefter. Kapitalismen er her skildret som en upersonlig, monoton, maskulin tilstand som utfordres av en kvinnelig, organisk og estetisk kraft. Andre verk dveler rundt samme tematikk: Verket Ikaros består av steiner med ulike politiske slogans, lik de demonstranter kaster mot sine motstandere.

I videoarbeidet O refererer hun til feministiske kjernetekster av Simone de Beauvoir, Mary Wollstonecraft og Betty Friedan, mens myke pelskåper fyller rommet. Og i Models problematiserer hun moteindustriens skjønnhetsidealer. Heiers prosjekt synes å være å vise at tekstilindustrien har vært både kvinneundertrykkende og klasseundertrykkende, men jeg synes Heier er på sitt beste i videoen ONEPERCENTER hvor estetikken er mer subtil og mindre agitatorisk.

Å vandre rundt i denne utstillingen er å vandre rundt blant fragmentariske tekster. På den ene siden leser og ser vi de konkrete historiske dokumentene til De Forenede Ullvarefabrikker, Sjølingstad Uldvarefabrik, og kjenner på nærværet av Bomuldsfabriken. På den andre siden utfordres dette dokumentariske blikket av politiske ytringer: kritikken mot de syltynne modellene, pelsdyrindustriens drap på uskyldige dyr, og kapitalismens vedvarende utnytting og undertrykkelsen av kvinnelige tekstilarbeidere formidlet i kritiske kjernetekster.

Det denne utstillingen har mindre av er møtet med tekstilens stofflige, sanselige og estetiske kvaliteter. I utstillingen er det fremfor alt Schmidts monumentale bølgende ullvev som best får frem de estiske kvalitetene i Aktiv materie – her makter han å la selve den kunstneriske og materielle bearbeidelsen få formidle historien om en rik håndverkstradisjon.

Frida Forsgren