Om gleden ved å se på ny

Tittel: Scene View Navigation

Kunstnere: Andrea Scholze og Kristin Sæterdal

Sted: Galleri Format Oslo

Periode: 2. mars – 23. april 2017

Noen ganger er det kunsten som bringer sammenhenger ut av balanse, som skjerper blikket og oppmerksomheten mest.

Kristin Sæterdals tekstiler, vevd i klassisk stil på vevstol, løsriver seg umiddelbart fra en «typisk norsk» motivkrets. De viser i stedet science fiction-tablåer, fantasibilder, forestilte landskap fra, kan vi tenke oss, galakser langt unna. Flere av landskapene er rammet inn av et dashbord, åpenbart lokalisert et stykke over bakken, som om synsvinkelen er fra et romskip i fritt svev. Intet menneske er å se, og det hviler en forunderlig ro over landskapet, som om noe nettopp har skjedd og alle har forlatt scenen.

I det største verket er vi inne i selve romskipet – interiøret fra korridorer prydes av teatralske fartsstriper som jeg kjenner igjen fra tegneserienes verden: de markerer at en figur nettopp har beveget seg gjennom rommene i stor fart. Heller ikke her ser jeg hvem eller hva som nettopp har vært der. Er det et menneske eller et monster? Er det en alien, Bugs Bunny eller bare en tilårskommen astronaut som haster til maskinrommet for å fikse en haltende vifte?

Konsum og tenkning

Jeg vet ikke, men til tross for mangelen på kunnskap om hvilket subjekt som hører til billedrommet, hviler det noe forsont over det, som kommer til uttrykk som en glede over å bare se landskapet som presenteres for meg, en glede som nøytraliserer eventuell uro som måtte hjemsøke betrakteren.

Friksjonen mellom vevteknikkens tradisjonsbundethet og de utopisk-fantastiske landskapene understreker avstanden mellom det vi ser og ikke ser: det er ingen bro mellom teknikk og motiv. Verket åpner forestillingsevnen, lukker den ikke. Det er fristende å si at måten verkene er lagd på og det de har laget (motivet) åpner en forskjell som lar oss se det vi ser utenfor noen på forhånd gitte skjemaer. Sæterdal lokaliserer en enkelhet i betraktningen, en begynnelse, som ikke blir tatt til fange av historier som trenger seg på.

Vi står friere til å se, friere til å fantasere.

Guds lam

Det er i det hele tatt det jeg ikke ser, det som ikke forbindes, som fascinerer meg på denne utstillingen. For selv om det mest synlige her er aper, i form av stiliserte og grovt utformede skulpturer, er det ingen tegn på hvor de kommer fra, der de er utplassert i rommet. De er out-of-place.

Jeg henger meg likevel mer opp i Andrea Scholzes Lost in time enn apefigurene. Et enklere, roligere, verk, mindre demonstrativt gåtefullt. Det viser en sau på et rundt teppe. Da jeg så det tenkte jeg umiddelbart på den spanske barokkmaleren Francisco de Zurbaráns Agnus Dei (1635-1640), hvor vi ser et lite lam med føtter bundet sammen, noe som mer enn antyder at det er et offerdyr. Samtidig har dyret et stoisk uttrykk i ansiktet, som ikke korresponderer med dets (sannsynlige) skjebne. Lost in time viser et dyr i tilsvarende posisjon, men denne gangen er det ikke bundet sammen, og ansiktet er mindre distinkt lam eller saue-aktig. Dyret ligger på et sirkulært, hvitt, langhåret teppe. I bakgrunnen, på veggen, ses et verk til med navn Lost in time, men her finnes intet dyr. Tvert imot ser vi et enkelt utsnitt fra den hallusinatoriske reisen på slutten av Stanley Kubricks 2001: En romodyssé. Etter å forlatt de vanlige koordinatene for tid og rom, forsvinner hovedpersonen inn i en korridor bestående av mønstre og farger som hensetter oss hinsides både kronologisk tid og logisk rom. I Kubricks film havner hovedpersonen i et hvitt, halvveis abstrakt, opplyst rom – også her er de vanlige peilepunktene for fortid og fremtid stokket om på.

Disse svært forskjellige bildene, disse usammenlignbare situasjonene: er det likevel noe som forener dem, tenker jeg der jeg står foran sauen på Galleri Format.

Hybride fokuspunkter

Noe som leder meg tilbake til to av Sæterdals andre verk, nøkkelverk som åpner et hybrid rom, men her er det ikke det vi ser så mye som vår evne til å tenke over dets forutsetninger som er det viktige. I en dataskjerm og to flatskjerm-TVer er selve skjermen erstattet med en monokrom tekstil. Det flakkende og flyktige skjermbildet har veket plass for vevingens stillestående lagdeling. Her blir vevingen et anker for å tenke over hvor kort tid vår tids teknologiske innretninger varer: dette er ting som hverken lar seg reparere eller varer særlig lenge. De tilhører ikke vevingens håndverksdefinerte, langsomme tid, men forbrukets rastløse konsumkultur.

Ved å forene vevingen med teknologiens ikoniske form, hektes disse to tidene i hverandre. Ikke for å vise frem et objekt per se, men for å ramme inn oppmerksomheten og kulturen som knytter seg til to forskjellige typer produkter: veven og skjermen. Nok en gang er det begynnelsen som etableres, en åpning av oppmerksomheten som blir holdt fast som enkel gjennom fraværet av broer mellom de forskjellige mediene (vev, skjerm).

Alle verkene i Scene View Navigation defineres av at de er tatt ut av et forløp som kunne rammet dem tydelig inn – et forløp som kunne gjort verket mer fortellende, og kanskje også hektet dem sammen i et overordnet narrativ. De er snapshots, på et vis, som holdes på plass i et uavklart rom mellom forskjellige virkeligheter. Denne hybride karakteren er likevel ikke tenkt, den gir ingen fornemmelse av iscenesettelsens stivhet, men er overrakende tilstede i sin utskutte posisjon, fanget mellom fortellinger, forløp, forklarende sammenhenger eller forenende forståelsesbroer.

 Kjetil Røed